Har bloggerne virkelig tatt over festen og gjort reklamebransjen om til en gjeng andrefiolinister med hipsterskjegget i postkassa? Eller bør de kjenne sin besøkelsestid og innse at de i reklamesammenheng er mer et moteriktig reklamegrep heller enn den absolutte sannhet?

Under vår siste kampanje for NOAS ved navn «Et smykke for en flyktning» bestod en stor del av jobben å ringe rundt for å verve kjendiser til å fronte kampanjen. Et av de kjente fjesene vi prøvde å få med tilhørte en ganske så populær mannlig komiker. Dessverre måtte han takke nei med følgende begrunnelse;  «Jeg har veldig lyst til å være med på dette, men jeg har et annet oppdrag nå snart og blir jeg med på dette også så er jeg redd folk blir drita lei av trynet mitt».

Det er her vedkommende treffer den legendariske spikeren på hodet; Overeksponering av en eksplisitt kjendis vil skaffe varemerket ditt umiddelbar oppmerksomhet, men når samme trynet benyttes på eks antall andre varemerkers kampanjer, begynner det å gå på troverdigheten løs. Merkevarebyggingen blir redusert til en kjapp blogge-cocktail uten tanke på langsiktighet og merkevarens unikhet.

Å påstå at reklamebransjen er død og lenge leve influencerne, er en fallitterklæring ovenfor verdien av en idé. Det er i reklamebransjen de aller mest finskrudde hodene sitter og det er her historiene skapes.

Når jeg og tekstforfatteren min ikke kommer på noen ideer, er veien kort til å «ta en Sophie Elise». Da kan vi enten bare koble på henne og vente på reaksjonene, eller vi kan tørre å si nei, og gå de ekstra rundene med nitidig, og til tider frustrerende idéarbeid. Å «ta en Sophie Elise» blir med andre ord den enkleste veien ut (i hvert fall temmelig ofte).

Å påstå at reklamebransjen er død og lenge leve influencerne, er en fallitterklæring ovenfor verdien av en idé. Det er i reklamebransjen de aller mest finskrudde hodene sitter og det er her historiene skapes. Som et kjapt og relevant eksempel så kan man nevne McCanns siste profilfilm for Tine; «Det er mye kjærlighet i god mat». Dette er historiefortelling fra øverste hylle som spiller på merkevarens kjerneverdi og i tillegg treffer publikum midt i hjertet.

Så har du jo PR-byråer og alskens andre byråer som synes det er flaut å si ordet «reklame» og påstår at de lager noe annet. Da er jeg mer tilhenger av å kalle en spade for en spade å fokusere på oppgaven som skal løses.

 Jeg er på ingen måte motstander av bloggere og nye måter å kommunisere - på så lenge det er relevant og fornuftig i forhold til merkevaren. Og ikke minst fundamentert i en god idé med en tanke bak. Det er irrelevant overforbruk av en teknikk jeg vil til livs. Spesielt når merkevaren som faktisk skal være helten, drukner i staffasjen.