Mange ledere av kreative bedrifter har fremdeles Steve Jobs som sitt sjefsideal. Men hva med en kar som skapte «verdens mest innovative bedrift» basert på et demokratisk ledelseseksperiment der de ansatte skulle finne opp ny teknologi og klare seg helt uten sjefer?

Det er mange grunner til å beundre avdøde Steve Jobs, men prøv å huske tilbake til den gangen han ble hevet ut av Apple og startet Next. Han hadde årevis med feiltrinn og mislykkede lanseringer bak seg begge steder. Han brant penger, ansettelsesforhold og forretningsforbindelser som bråte. Han ble i businesspressen og på allverdens handelshøyskoler gjort til et kroneksempel på en misantropisk og destruktiv leder. En som overhodet ikke lyttet, men trumfet igjennom sine egne visjoner og som var en drittsekk mot egne ansatte som gikk han imot. Alt det som senere ble fascinerende da han endelig lykkes var selvfølgelig komplett galskap da han mislykkes.

For hva med å heller la seg inspirere av en frustrert ingeniør som forlot kjemiprodusenten DuPont og startet det som i dag er et privateid selskap med over 10.000 ansatte fordelt på 30 kontorer verden over, med en omsetning på over tre milliarder dollar og som er kåret til verdens mest innovative selskap en rekke ganger?

WL Gore and Associates sitter i dag på tusenvis av patenter på alt fra Gore-Tex, syntetiske blodkar, tanntråd, gitarstrenger, fuel cell teknologi, plastikklegeringer og teknologi for blant annet romfart, energi, samferdsel og IT. Bill Gore’s primære frustrasjon hos DuPont gikk på selskapets hierarki og de interne prosessene, som han mente ødela for nytenkning på tvers av fagfelt, og han drømte om å lage et selskap der det ikke var sjefer, men der de ansattes egne ambisjoner og teamfølelse var drivende. Han hadde jobbet frem PTFE (polytetrafluorethylen), men nyvinningen stoppet opp internt. Han fikk med seg produktet da han dro i 1958, og i sin egen garasje utviklet han det som skulle bli Gore-Tex.

Bill laget et selskap som er blitt viden kjent og akademisk beskrevet som et eneste langt management eksperiment. Han trodde at med de riktige menneskene så ville de ikke trenge sjefer og toppsjefer, og han fikk rett. Selskapet har siden den gangen klart seg uten mellomledere, og internt får folk rom og tid til å utvikle helt nye produkter – som plastikkingeniøren som revolusjonerte hvordan akustiske gitarstrenger kan klinge.

De ansatte rangerer hverandre på hvem som bidrar mest til selskapet. Retningslinjene er basert på Freedom, Fairness, Commitment og begrepet Waterline der man må rådføre seg med andre spesialister med liknende og komplementær kompetanse før man sjøsetter et prosjekt. Dette gjør at alle enheter, som er på maks 200 stykk, tjener penger og stadig utvikler ny og ledende teknologi. Riktignok velger selskapets ansatte en administrerende som kalles un-CEO, og for tiden er det Terri Kelly og hun er opptatt av å dele mest mulig informasjon og å holde strukturer på et minimum – det hun kaller distributed leadership. (Les hennes blogg her)

For der Gore har innovert fra bunnen av, har Apple primært har vært gode på å perfeksjonere eksisterende teknologi. Semantikk kanskje, men som kjent, så er for eksempel all teknologi i dagens smarttelefoner basert på patenter og grunnforskning utført av andre, primært av det amerikanske forsvaret (Mazzucato, The Economist, 2014). Og i motsetning til Apple, der de ulike produktavdelingene er strengt adskilt fra hverandre, passer Gore på at de autonome avdelingene hele tiden møtes og kan krysse erfaringer og forsterke kultur.

Jobs ble til slutt en popstjerne, men samtidig en som på sitt dødsleie angret på at han ikke hadde vært litt greiere og brukt mer tid sammen med barna. Spørsmålet folk stilte etter at han forlot denne jord, var om Apple ville klare seg uten sin visjonære diktator. Det var det ingen som gjorde da Bill Gore døde i 1986. LW Gore and Associates fortsetter å vokse som en innovatør i mange bransjer, og et unikt sted der mange ulike mennesker og ideer får plass samtidig. Min stemme går til Bill.