Det lages for få filmer i Norge med representasjon av minoriteter foran og bak kamera, mener Maimouni.

- Det er ikke nok at du har en produsent som velger å caste annerledes, det er bare en del av representasjon. Reell representasjon er at de som har et annet perspektiv, som minoriteter med deres livserfaring, også eier den fysiske prosessen, sier produsenten.

- Å starte i riktig ende, er å gjøre det mulig å finansiere disse perspektivene, og det er det ikke i dag, fortsetter han.

Maimouni forteller at han nylig gikk gjennom Norsk Filminstitutt (NFI) sine tildelinger til dramaproduksjoner, inkludert spillefilmer i perioden 2013-2019. Ifølge hans regnskap delte NFI ut 2,056 milliarder kroner til spillefilm i perioden. Av den milliardpotten gikk kun 0,2 prosent til spillefilmer hvor produsent og regissør har flerkulturell bakgrunn, totalt 4,7 millioner fordelt på seks spillefilmer.

- Tallene jeg kom frem til var at 99,8 prosent av alle tildelinger fra NFI mellom 2013 og 2019 gikk til selskaper som har ingen etniske minoriteter, verken som eiere, i styret eller blant deres produsenter, sier Maimouni.

- Dette er statlige penger, det er mine penger akkurat som Espen sine, men representasjonen er lik null. Du kan ikke lage spillefilm på 0,2 av midlene, det er ikke nok til å gi grobunn til at nye perspektiver utvikler seg eller skape en kontinuitet, fortsetter han. 

Han trekker frem regissørene Izer Aliu og Iram Haq, som begge vant Amanda for beste regi, i henholdsvis 2017 og 2018.

- Når man slipper til og får muligheten kan man omsette de 0,2 prosentene til noe veldig interessant, sier produsenten.

Maimouni sier en må se på hvordan NFI vurderer og hvordan distributørene tenker for å endre det han kaller strukturelle skjevheter i norsk filmbransje. 

- Den opplagte løsningen på det er å la de som forstår de historiene best selv fortelle dem. Og la oss for guds skyld starte å rekruttere annerledes. NFI er kritthvit, det finnes ikke en eneste med minoritetsbakgrunn i beslutningsposisjon i NFI, som konsulent eller i viktige posisjoner. Det er det heller ikke i SF Norge eller Nordisk film, og heller ikke de største produksjonsselskapene i Norge, sier han.

- Norsk reklamebransje hadde en større mangfoldsdebatt i sommer, har norsk filmbransje hatt en lignende debatt i år?

- I 20 år har vi hatt den debatten i Norsk filmbransje, og den har egentlig ikke vunnet frem. Det er mye snakk og folkemøter, og handlingsplaner som er kommet nå nylig, men som man ser ikke har noen slagkraft i seg. Ambisjonsnivået er for lavt og det tyder bare på en ting - at man bryr seg rett og slett ikke, sier Maimouni. 

Han sier at det må finnes sterke incentiver, om ikke kvotering, for å endre det han definerer som skjeve strukturer.

- Alle regissører jeg har snakket med, med minoritetsbakgrunn, hater ordet kvotering. De ønsker å bli sett på som norske filmskapere som har noe ekstra ved seg, som skal konkurrere på lik linje med alle de andre, men virkeligheten er at du har Erik Poppe som klager over at han lager tre filmer på fem år, mens en som lager en film på 15 år skal stå der med lua i hånda og tenke at det er greit.

Norge får ikke utviklet seg som filmnasjon hvis en ikke slipper til andre perspektiver, mener Maimouni.

- Det er en grunn til at dansker og svensker har en filmtradisjon, mens vi vandrer i skyggen deres. Vi bruker mer offentlige midler per innbygger enn Danmark og Sverige, men vi fortsetter å fortelle de samme historiene om og om igjen, avslutter han.

Direktør i Norsk Filminstitutt, Kjersti Mo, er fremlagt kritikken Maimouni kommer med. 

- Stemmer Maimounis tilskuddstall med NFIs egne anslag?

Vi har dessverre ikke statistikk som viser noen oversikt over mangfolds-variabler blant de som søker og får tilskudd fra oss, ut over kjønn, sier Mo til Kampanje.

- Vi jobber derfor nå med å utvikle metoder og skaffe til veie statistikk og kunnskap om mangfold både blant de som skaper film (skapermangfold), mangfold i innholdet på skjerm/lerret (innholdsmangfold) og mangfold blant de som ser film (brukermangfold), fortsetter NFI-direktøren.

Hun sier at i høst er i dialog med Foreningen Balansekunst for å bedre kartlegge og måle mangfold i norsk film og filmkultur, samtidig som NFI har laget en handlingsplan for inkludering og representativitet.

NFI har også bedt Forskningsstiftelsen Fafo undersøke hvorfor det er lite mangfold i norsk filmbransje. Fafo-analysen «Øyet som ser» belyser hvilke barrierer filmskapere med etnisk minoritetsbakgrunn kan møte i bransjen.

- Analysen ble lagt frem tidligere i år og peker på flere barrierer for underrepresenterte filmskapere i prosessen mot å skape film, blant annet knyttet til personlige nettverk. Filmbransjen er liten, og det er høy konkurranse om å skape film. Da blir også nettverk og tidligere erfaringer viktig for å få innpass i produksjonsmiljøene, sier Mo.

Hun sier at NFI i fjor gjorde en nettverksanalyse for å se hvem som samarbeider med hvem.

- Analysen viser at det er mange gjengangere fra år til år blant de som får tilskudd til å produsere spillefilm, og at bransjen preges av noen store og dominerende aktører. Det er vanskelig for alle å komme inn i filmbransjen, men det kan virke som om det er enda vanskeligere om man tilhører en minoritet, sier Mo.

På spørsmål om NFI prøver å gjenspeile befolkningen med sine ansatte svarer Mo at at de i dag har en for homogen gruppe ansatte.

- Det er viktig at de som sitter med definisjonsmakten ikke er for like hverandre.  I dag har NFI en for homogen arbeidsstokk, så mangfold og inkludering er helt sentrale perspektiver når vi nå utarbeider vår nye rekrutteringsstrategi. Et av målene er å få mer flerkulturell kompetanse, særlig i nøkkelposisjoner og lederroller, sier Mo.

- Konsekvensen av homogenitet, i verste fall, blir at norsk film mister relevans og publikum, legger hun til.

- Filmprodusent Maimouni mener vi i Norge forteller de samme historiene om og om igjen. Leter NFI aktivt etter nye stemmer og historier?

- Ja, vi er proaktive. I august lanserte vi Talenutviklingsprogrammet UP 2.0 som retter seg mot filmskapere som tilhører underrepresenterte grupper i norsk filmbransje. Det er nettopp innrettet for å både synliggjøre og videreutvikle filmtalenter som skal bringe norsk film inn i vår tid, det vil si sørge for at vi har en større bredde og variasjon blant de som forteller historiene våre fremover. På den måten vil vi bidra til at norsk film oppleves som mer relevant for hele befolkningen, svarer Mo.

Leder av Amandakomiteen, Tonje Hardersen, sier de ikke har rukket å drøfte grepet til Oscar-akademiet, men at komiteen på generelt basis justerer både vedtekter og reglement jevnlig. 

- Sist debatt rundt kriteriene for «Beste film» gikk mer på at man ikke ønsket andre føringer for prisen enn at det skulle være den beste filmen som vant, men hvis det skulle komme et ønske fra bransjeorganisasjonene om å se på dette vil selvsagt komiteen ta det opp til diskusjon, sier Hardersen til Kampanje.

- Mitt inntrykk er likevel at den norske mangfolds-debatten er mer opptatt av at mangfoldet må ivaretas i de norske filmene som faktisk produseres, enn at reglementet til Amanda nødvendigvis skal endres, fortsetter Hardersen.

Hun sier at Amandaprisen for beste kinofilm flere ganger har gått til filmer som ville oppfylt Oscar-akademiets nye regler.

- Uten at vi kan si at det nødvendigvis har hjulpet vesentlig mangfoldet i norsk filmbransje. Det vil derfor være mer naturlig at slike krav implementeres i de ulike støttesystemene hvis man virkelig vil endre bransjen, sier Amandakomité-lederen.

- Hvordan står det til med mangfold og representasjon i norsk film anno 2020?

- Jeg har ikke studert hele filmåret 2020 i detalj, men ved første øyekast kan det virke som om det absolutt finnes et forbedringspotensial, sier Hardersen.