Formater kommer i mange former, ikke alle er produsert og testet på forhånd. Noe av det som tilbys er bare et «ready to make»-konsept. Fordelen med å kjøpe andres ideer er at man slipper å bruke tid på å utvikle dem selv. Men frykten for fiasko er stor, ingen vil kjøpe en kalkun. Her kommer trendforsker Keri Lewis Brown inn i bildet, hun lever av å fortelle bransjefolk hva som er i vinden akkurat nå.

- Vi ser vekst i live-TV blant de tradisjonelle kanalene. Når publikum må se sendingen i «real time» for å henge med, kaprer de seere fra strømmetjenestene, sier hun.

Vi treffes på Caffe Roma, stedet hvor «alle» møtes: Det er lang kø for å komme inn, og så høyt lydnivå at man må skrike over de små bordene for å høre hverandre. Lewis Brown illustrerer live-trenden med dating-programmet «Love Island».

- Programskaperne har utviklet en app, så seerne kan delta aktivt i sofakroken mens det kysses og kjæles på skjermen foran dem. Stemme deltakerne ut og inn, samtidig som det skjer. I tillegg er det lagt opp til løpende kommentarer og diskusjoner på Twitter.

«Love Island» er utviklet i UK, den største eksportøren av «unscripted» formater. Formatet består av mer enn føringer på antall kamera og hvilken type villa man skal filme i. Det inneholder også en strategi for å engasjere publikum på sosiale medier og «merchandise» som solbriller, kofferter og klær med programmets logo.

- En stor del av «Love Islands» tilhengere er ungdom, men programmet når et publikum på tvers av alder. Det er dette som er trenden akkurat nå: Ungt og moderne, uten at de eldre føler seg fremmedgjort.

495 dramaserier ble sluppet på TV- og strømmekanaler i 2018 ifølge Vulture. De amerikanske seriene rettet mot et globalt marked er på vei ut, det som gjelder nå er «big stories from small places». «Chernobyl» – som er basert på en av tidenes største katastrofer – er nettopp det.

- Det er fiksjon og fakta i herlig blanding. Nedsmelting av atomkraftverk og mennesker som setter fellesskapet høyere enn seg selv. De ofrer alt for å redde resten av Europa. Alt er pakket inn i fem episoder, man slipper å bruke to uker på å se alt, sier Lewis Brown.

«Chernobyl» har vunnet kritikernes gunst, høstet 19 Emmy-nominasjoner og fått den høyeste ratingen noensinne på IMDB.

- Serien har alt som er trendy nå: Historien kommer fra tidligere Sovjetunionen, og er i utgangspunktet hyper-lokal. Likevel er den universell. Det snakkes flere språk, handlingen er i nær fortid, og alle har et forhold til det som skjedde.

Plutselig begynner folk å reise seg fra stolene og toge over gaten. Inne på festivalpalasset skal Darren Star snakke om sine TV-serier. Han er en legende i bransjen, etter å ha skapt mega-suksesser som «Beverly Hills 90210», «Melrose Place» og «Sex and the City». I disse dager filmer han «Emily in Paris», med Lily Collins i hovedrollen. Etter interessen å dømme kan dette bli neste snakkis rundt klodens lunsjbord.

- Jeg tenker aldri på et internasjonalt publikum når jeg lager noe nytt, sier Star fra scenen.

- Men i etterkant ser jeg at det er noe allmenngyldig ved mine karakterer og det de opplever. «Beverly Hills 90210» handler om livet på skolen. «Sex and the City» dreier seg om kvinners opplevelse av sex og forhold. Emily flytter til Paris og starter på nytt. Det blir mer og mer vanlig å reise til nye steder for korte eller lange perioder, alle kan relatere til det.

Star forteller at den nye serien også spiller på romantikken og elegansen som er knyttet til Paris.

- Bilder på Instagram blir en stor del av showet. Folk flest har ikke råd til å kjøpe Emilys designerklær, men de elsker å se på dem og drømme seg bort. Det gjelder kvinner i alle aldre.

Tilbake til NRK og Hedemann: Han har merket seg trenden hvor man prøver å nå et publikum på tvers av generasjoner.

- I lang tid har det vært mye fragmentering, hvor man enten henvender seg til unge, gamle eller flerkulturelle målgrupper. Men nå vil man bygge broer, sier han.

- For eksempel selges det et program hvor unge bor gratis på sykehjem, mot at de holder de eldre med selskap. Et annet format handler om ungdom som hjelper bestemor med å finne en date, og omvendt.

Dyre produksjoner i kombinasjon med stramme budsjetter gjør at mange nøler med å kaste seg ut i nye ting.

- Jeg har sett mye «revamping» her, forteller Hedemann.

- Det er en tendens til at man pusser opp gamle suksesser og selger dem på nytt. I sted så jeg TV-kvissen «Bit for bit, bilde for bilde», i ny versjon.

Programmet som ble ledet av Roald Øyen, gikk tolv år i Norge – fra 1975 til 1987. Det samlet hele familien i stua, en kosestund mange så frem til, men er det noe spennende ved dette nå?

- Jeg holder ut med det ene kjedelige programmet etter det andre, for jeg vet at inne på Mipcom finnes det noe virkelig bra, noe alle vil ha, avslutter Hedemann.

- Det er det som driver meg.