Det finnes vel neppe noen yrkesgruppe, bokstavelig talt, som har satt sine tegn på omgivelsene våre som grafiske designere. Overalt hvor blikket rettes, ser vi grafiske signaler som lokker, frastøter, inviterer og guider oss rundt. Skilt, piktogrammer, logoer og plakater med sine mangfoldige og ofte rikt utarbeidede budskap. Ja, selv kumlokkene på bakken synes med sine ulike symboler, klippfiskkjerringa i Kristiansund og St. Hallvard i Oslo for å nevne noen. Bak alt dette finnes det mennesker som har tenkt og designet for å påvirke og opplyse. Så hvordan tenker de, hvorfor ble typografien på butikkskiltet sånn og symbolet på forretningsfasaden slik? Og hvor rasjonelle er valgene egentlig når det kommer til typografi, form og farge?
Dette er spørsmål som bør engasjere bredt. I hvert fall om det skal dømmes etter de designprosessene som jeg har deltatt i. Sindige og ofte trauste mennesker kan gå ut av sitt gode skinn i prosessen om hvilken logo hennes eller hans bedrift skal la seg skilte med. Det er derfor et underlig paradoks at mens norske grafiske designere er visuelt svært tilstede, er de verbalt stumme som østers i det offentlige rommet. Det finnes knapt noen designutøvere som skriver eller byr på debatt om faglige forhold. Frykten for å fornærme noen kan sikkert spille en rolle i en bransje hvor alle kjenner alle. Men, vi gjør hverandre en bjørnetjeneste om vi ikke greier å kombinere vennskap med kritikk i sak. Det er rart med det, men i saklig strid skjerpes både tanker og språk som ljåen mot slipesteinen.
I fraværet av debattglede kan rommet lett overlates til selvgodheten. Vi aner det i språket som mange designbyråer bruker i omtale av seg selv. Og vi ser det i den noe spesielle prosaformen som kalles «juryens begrunnelse», når bransjen feirer seg selv gjennom priser og utmerkelser. Dette er det abstrakte språkets arena og hvor selvfølgeligheter sminkes om til det ugjenkjennelige. Abstrakt fordi ordene ikke gir tankebilder som setter i gang samtaler. Ikke akkurat laget for innsikt, men heller som en dekorasjon for å imponere. Så danser de rundt oss, berusede ord som; stilrent, subtilt, tiltalende, abstrahere, spennende, estetisk, egenartet, minimalisme og konseptualisering, for å nevne noen gjengangere. Putt noen fyllord i mellom og du har din egen perfekte juryuttalelse om hva det måtte være. Eller byråpresentasjon, om du vil.
Jeg ble minnet om dette da jeg leste byråbegrunnelsen for Aker Brygges relativt nye profil. Bakgrunnen for min interesse var en fornemmelse av den nye logoens assosiasjon til Albrecht Dürers signatur.
Nürnbergeren Albrecht Dürer (1471-1528) var, som mange vil vite, en av Europas mest betydningsfulle, velstående og kanskje mest kreative kunstnere i sin samtid. Han trykket, risset, snittet, malte og tegnet på de flatene han kom over, og brakte renessansen nordover i Tyskland fra arnestedet i Italia. I en tid uten åndsverkslov ble han hyppig kopiert, og imitert av andre som ønsket å dra veksler på hans kreativitet. Han valgte derfor å komme med en av kunsthistoriens kanskje mest aggressive advarsler om opphavsrett. I kolofonen til kunstboken «Das Leben der Jungfrau Maria» av 1511, kan vi lese:
«Hold igjen! Dere listige luringer, fremmed for arbeidets betydning, og langfingrete mot andre menneskers skapekraft. Tro ikke at dere kan ustraffet ile av gårde for å legge deres tjuvaktige fingre på mitt arbeid. Ta dere i akt! Vet dere ikke at jeg står under beskyttelse av den mest strålende keiser Maximillian, og at ingen derfor i dette keiserlige herredømme kan tillates å trykke eller selge fiktive imitasjoner av mine verker. Lytt nøye! Og tenk dere nøye om, for hvis dere gjør dette og til tross for mine advarsler, vil alt deres gods bli beslaglagt og deres liv komme i dødelig fare.»
Men han nøyde seg ikke bare med å advare. Han påførte også verkene sine en spesiell signatur, en stor A som sto over en liten D, som var ment for å heve terskelen ytterligere mot uønsket kopiering. I de nesten 500 årene som har gått siden Dürers død, har signaturen vokst til å bli selve symbolet på hans skaperkraft. Og som symbol har det hatt en betydelig tiltrekningskraft mot mennesker i de kreative yrkene. Art Directors Club i New York (ADC) redesignet sin logo for en tid tilbake, hvor resultatet ble en helstøpt kopi av den gamle mesterens signatur. Assosiasjonen mellom Dürer og ADC er klar, villet og uttalt ved at de plasserer seg i en lang og stolt tradisjon av kreative utøvere.
Jeg lurte på om Aker Brygge også plasserte seg innenfor en slik tradisjon, gitt den assosiasjonen logoen ga. Men jag fant ingen slike tanker fra byrået bak profilarbeidet. Derimot fikk jeg lese mye høystemt prosa om lys, natur, historie, håndverk og kontraster basert på bryggens beliggenhet og industrielle fortid. Tonen slås an ved å «spille på Aker Brygges fantastiske beliggenhet med samspillet mellom natur og lys midt i byen». Ved siden av å spille på samspillet, skal de nevnte kjerneordene både implementeres og konseptualiseres, for å nevne noe. Ja, her er det på sin plass å nevne det gamle ordtaket om at man skal plage og pine sine setninger, om ikke leseren selv skal bli torturert.
