Bildet ble tatt noen uker etter at den 22 år gamle iranske kvinnen, Mahsa Amini ble arrestert av det iranske moralpolitiet for å bære hijaben feil. Tre dager senere døde hun i politiets varetekt. Tusener tok til gatene og ropte «Zan, zengedi, azadi!» – kvinner, liv, frihet! Protestene spredde seg raskt til hele verden.

Tragedien utløste en rekke protester som minner om den iranske revolusjonen. Hundrevis har risikert dødsstraff og to ble henrettet. Dette skapte sterke reaksjoner over hele verden. 

- Som eksiliranere var vi i helt i sjokk, og fylt med sorg og sinne. Hvordan kunne dette skje, mens hele verden ser på? Dette bildet fanger følelsene eksiliranere i hele verden bærer på. Vi sitter tusenvis av kilometer fra vårt hjemland og ser hva som utløper seg i Iran via en TV-skjerm. Man kan kjenne på håpløsheten jeg og andre eksiliranere som elsker Iran føler på hver dag. Det er følelsen av å være borte fra hjemlandet, borte fra familien, borte fra venner og bekymringen for sine nærmestes trygghet i Iran, sier Parsa.

Selv om bildet har høstet mye positiv respons har det også skapt debatt. Fotograf Helge Skodvin skrev i et Facebook-innlegg at årets bilde langt fra er det beste pressebildet som ble tatt i 2022 og kalte juryens begrunnelse pompøs. 

- Juryen skriver at dette er et ikonisk bilde som peker mot fremtiden. Hvis fremtiden til fotojournalistikk er å fotografere noen som ser på en konflikt på lang avstand via en skjerm, så har juryen et poeng. Mye enklere, mye rimeligere. Jeg har sett et par bilder fra demonstrasjonene i Iran som jeg kan gå med på er ikoniske. Dette fotografiet fra Oslo er ikke ett av de, srev Skodvin.

Han har i ettertid sagt at han angrer på hele sulamitten fordi det kan ha tatt litt av oppmerksomheten fra Javad Parsas store helg.

- Det var ikke meningen. Jeg har beklaget det overfor ham, sa han overfor Journalisten. 

Parsa sier til Kampanje at han synes det er bra med debatt om fotojournalistikk. 

- Jeg har ikke sett så mye debatt om fotojournalistikk i Norge. Vi har frihet i Norge, og hvem som helst kan si sin egen mening. Jeg ønsker mer debatt, sier han.  

Det bor litt over 30.000 iranere i Norge, men ifølge Parsa holder de seg stort sett for seg selv.

- Vi er spredt utover hele landet og har ikke noe felles miljø i Norge. Den eneste gangen vi alle var samlet var da Iran spilte i fotball VM. Men etter Mahsa Aminis død gikk eksiliranere i hele verden sammen mot det islamske regimet i Iran. 

Vinnerbildet er en del av en større fotoserie NTB-fotografen har jobbet med i nærmere 13 år, og er en del av hans personlige historie om livet som eksiliraner. 

Parsa måtte flykte fra Iran etter at et bilde han tok i forbindelse med en demonstrasjon endte opp på forsiden til Time Magazine. 

Sommeren 2009 var det presidentvalg i Iran. For første gang i landets historie var det direktesendte iransk TV-debatter mellom kandidatene, og engasjementet blant velgerne var stort. Helt på tampen av valget stod det mellom den sittende presidenten Mahmud Ahmadinejad og den uttalte favoritten, reformvennlige Mir-Hossein Mousavi. Mange trodde på etterlengtede endringer i det iranske samfunnet, men Ahmadinejad ble utropt til vinner igjen med over 60 prosent stemmer. Millioner tok til gatene i protest mot antatt valgfusk. I nyhetsbyrået Fars, som Parsa jobbet for, fikk fotografene strenge instrukser om å ikke ta bilder av demonstrasjonene mot regimet. De skulle ikke vise hva som foregikk i Iran eller sende bilder til utlandet. 

- Det har alltid vært stramme tøyler og mye sensur, men for første gang ble vi forhindret i å gjøre jobben vår. De sa det var farlig for fotografene, og kunne ikke hjelpe oss om vi ble arrestert. 

Parsa gikk likevel ut og fotograferte fra demonstrasjonen. Han sier videre at han var livredd, men kunne ikke bli sittende på kontoret. Det pågikk jo en revolusjon. Mens han fotograferte demonstrantene kom han i tale med en korrespondent for det franske byrået Sipa, som han innledet et hemmelig samarbeid med. 

- Jeg tenkte at selv om vi ikke kan vise hva som skjer her i Iran, så betyr ikke det at resten av verden ikke kan formidle at det pågår en ny revolusjon her. Så jeg dro til hans kontor og overførte bildene som ble distribuert uten byline, sier han og legger til: 

- Jeg sjekket utenlandske medier hver eneste dag i håp om å se et av bildene mine. En dag kom jeg over et bilde på forsiden av Time Magazine som lignet mitt eget. Jeg fant tilbake til originalbildet og fikk sjokkbølger gjennom hele kroppen. Det var mitt bilde. Dette var et stort høydepunkt i karrieren min, men jeg kunne ikke fortelle noen at det var jeg som tok bildet. Kun de nærmeste fikk vite det. 

Parsa forteller videre at noen dager senere ble alle fotografene kalt inn til et hastemøte med redaktøren. Han sa at de visste at to fotografer hadde sendt bilder til utenlandsk presse mot betaling. Han sa også at når de fikk rede på hvem det var så ville det bli vanskelig for byråledelsen, siden fotografene visste det var forbudt. 

- Det stemte ikke. Jeg hadde ikke fått noen penger for jobben, de hadde ikke hatt tid til å avtale det, det viktigste var å få bildene ut. Men jeg ble veldig redd, alle bildene lå på harddisken, dersom noen kom for å sjekke, ville de ha skjønt at jeg var den ene fotografen. Jeg skjønte fort at jeg ikke kunne bli i Tehran lenger. 

Parsa kjente ingen i Tyrkia, men siden det er ett av få land som ikke krever visum av iranere, kjøpte han en flybillett til Ankara og hastet seg til flyplassen. I Tyrkia endte han til slutt opp i provinsen Nevşehir, omtrent 300 kilometer sørøst for Ankara og ante ikke hva han skulle gjøre videre. En fotografvenn som er bosatt i Paris rådet ham til å oppsøke FNs kontor å søke asyl. Det gjorde han. Året etter kom også kjæresten hans, Sara, som nå er hans kone. 

- Mens jeg ventet på svar om veien videre ble jeg veldig utålmodig. Jeg er ikke en person som kan sitte hjemme lenge uten jobb. Jeg kunne ikke språket og behersket heller ikke engelsk så godt, men jeg visste at det bodde mange iranere i byen, så da plukket jeg opp kameraet og gikk ut for å snakke med folk. Dette resulterte i reportasjer og fotoserier om hvordan det er å være eksiliraner i Tyrkia. 

Det prosjektet har han også fortsatt med etter at han og kona kom til Norge. Han har jobbet med prosjektet i 13 år og vil etter hvert utgi en fotobok. Parsa forteller at han ikke hadde hørt så mye om Norge før han kom hit, annet enn at det er kaldt og at alle holder seg innendørs. Men han ville gi det en sjanse likevel.

Den første morgenen etter at han og kona ankom Norge våknet de til flere centimeter med snø utenfor døren. 

- Vi ble innesnødd. Det snødde så mye at vi ikke kunne åpne døra. I dag kan vi le av det, men den gang var vi nok begge i litt sjokk, sier han. 

Kort tid etter begynte rastløsheten igjen å melde seg. De var takknemlige for å være i trygghet, men Parsa tålte ikke tanken på å sitte hjemme uten noe å gjøre. Han måtte jobbe. Etter noen dager med intensiv norskopplæring begynte han å søke etter jobb og kom så i kontakt med fotografen Tom Hetlestad gjennom fotografvennen i Paris. Hatlestad ble imponert av bildene til Parsa og satte ham i kontakt med andre fotografer og aviser. Slik kom han til slutt i kontakt med fotosjefen i DN, Aleksander Nordahl som satte to av reportasjene hans på trykk. Dette resulterte i en praksisplass i avisen.  Læringskurven var bratt, men selv om han etter hvert får oppdrag for noen av landets største aviser som VG, Dagsavisen og Aftenposten er jobbene få.

Parsa forteller at han ønsket en økonomisk trygghet og frihet, dermed tok han grep.

- På kort tid lærte jeg meg brukbar norsk og tok førerprøven. Med dette åpnet dørene seg og jeg fikk flere oppdrag. Etter ni år som freelance fotograf fikk jeg endelig tilbud om fast fotografjobb i NTB i fjor. 

Selv om han har hatt flere oppdrag både innenlands og utenlands, og har dekket noen av verdens største og viktigste begivenheter er han mest stolt av fotoserien om eksiliranere. 

- Jeg har vært så heldig som har fått muligheten til å dekke alt fra krigen i Ukraina til klimatoppmøte COP27 i Sharm el Sheikh og den midlertidige løslatelsen av narkotika- og korrupsjonsdømte Eirik Jensen, men det viktigste arbeidet er fortsettelsen av fotoserien om eksiliranere. Dette er min eneste mulighet til å leve, drømme og se verden med nye øyne hver dag uten å glemme mitt hjemland. Mitt Iran. Vårt Iran, avslutter han.