Foto: Eivor Eriksen.
Steven van Zandt ser ut til å trives i den dunkle belysningen på Petter Stordalens luksushotell The Thief på Tjuvholmen i Oslo, selv om han neppe ville være komfortabel med å bli kalt en tyv selv. Superstjernen fra Bruce Springsteens band og den legendariske tv-serien «Sopranos», som plutselig ble norgesvenn med rollen som mafiabossen Frank Tagliano i den norske tv-suksessen «Lilyhammer», glir lett inn i rollen som gangster. Skurk, kanskje. Banditt. Kjeltring, til nød. Men en simpel tyv? No way.
Han skulle nok ønske han var i Norge for å spille inn den fjerde sesongen av «Lilyhammer». Den kreative og arbeidsnarkomane lille mannen er klar, og vil helst sette i gang med det samme, for å utnytte dragsugeffekten etter den kritikerroste tredje sesongen som gikk på lufta før jul. Så lett er det imidlertid ikke. Netflix har så langt ikke åpnet pengesekken, dermed svever seriens videre liv i uvisshet. Van Zandt er tilsynelatende like cool som alltid, men klarer ikke å forhindre at en viss frustrasjon skinner igjennom.
- Jeg blir overrasket hvis det ikke blir en fjerde sesong, men vi burde antakelig hørt noe nå, for vi har mistet 2015 allerede. Hvis alle sier ja i morgen, nærmer vi oss slutten av 2016 før vi er på lufta. De fleste store serier går hvert år, og man må starte lenge før for å holde skjema. Det er slik du bygger momentum, sier Van Zandt til Kampanje.
Han er tilfeldigvis i Norge i disse dager, invitert av næringslivets nest største hovedorganisasjon, Virke, for å argumentere for at man bør innføre incentiver for filminnspillinger som finner sted på norsk jord. Van Zandt møter Kampanje for en prat i anledning at leserne har kåret ham til «Årets medienavn 2014».
Det kan kanskje telle til Van Zandt og resten av «Lilyhammer»-crewets fordel at serien trolig har en spesiell plass i hjertet til den amerikanske strømmegiganten. «Lilyhammer» var den første serien Netflix var med på å finansiere, og det anerkjente musikkbladet Rolling Stone skrev i desember 2013 følgende om den norske serien:
«Da Steven Van Zandts ‘Lilyhammer’ hadde premiere på Netflix i februar 2012, var det få som forstod at det markerte starten for en ny æra for fjernsynet. Selv om serien opprinnelig gikk på lufta i Norge, var dette første gang Netflix tilbød eksklusivt innhold. Eksperimentet virket, og banet veien for svært anerkjente serier som ‘Orange Is the New Black’ og ‘House of Cards’»
- Eriksen sa «let´s go!»
Dette er imidlertid ikke første gang serien om mafiabossen Frank Tagliano fra New York, som drar til Lillehammer som del av politiets vitnebeskyttelsesprogram, er i trøbbel. Det har den vært stort sett hele tiden siden oppstarten.
- Vanskelighetene med å få laget serien har vært uten sidestykke. Det har vært ekstremt vanskelig å gjøre business, og det kunstneriske har også vært veldig utfordrende, sier Van Zandt, som i boka «Little Steven» av den norske journalisten Hans-Olav Thyvold ikke legger skjul på at han var sjokkert over hvor lave budsjettene var da de lagde første og andre sesong. I tredje sesong kom budsjettet opp på et høyere nivå, men det ligger fortsatt under minimumsgrensen for amerikanske serier, forteller Van Zandt.
- Du har heller ikke alltid vært like imponert over NRKs rolle?
- NRK snudde fullstendig. Avdelingen for eksterne produksjoner i NRK har alltid vært positive, men kreftene over var nokså lunkne til serien de første to sesongene. Så vi måtte håpe på at noen nye kom inn og forstod greia, og det var akkurat det som skjedde. Thor Gjermund Eriksen kom inn som sjef, og sa med en gang: «Let´s go!». Jeg elsker den beslutsomheten hos en toppsjef, den ser du ikke særlig ofte lenger, sier Van Zandt.
Han forteller at også NRKs daværende styreformann William Nygaard kom og fortalte ham hvor stolte de var av serien.
- For å være ærlig, var dette hva jeg hadde forventet fra begynnelsen. Jeg tenkte: «Hvor har dere vært? Vi har solgt serien til 130 land!» Men ingen kom og hilste på oss, ingen gratulerte oss eller sa noe som helst. Vi følte oss litt rare de to første årene. Men med tredje sesong ble ting helt annerledes.
- Ingen prøver å være morsomme
Noe av forklaringen på «Lilyhammers» suksess, er trolig at serien forteller det manusforfatterne har kalt en historie om en «en fisk på land». En mafiaboss fra en verdensmetropol, som er vant til å omgå det som fins av lover og regler, kommer til et småsted i Norge hvor man venter på grønt lys selv om det ikke er en bil i sikte. Van Zandt ble verdenskjent i rollen som den nådeløse strippeklubbeieren og gangsteren «Sil» i den legendariske tv-serien «Sopranos», skapt av manusforfatteren David Chase. Det har vært spekulert i om det noen gang kommer flere sesonger av «Sopranos», men etter at hovedrolleinnehaver James Gandolfini døde i 2013, mener Van Zandt det nå er uaktuelt.
- «Sopranos» er over. David Chase har snakket om noen ideer som har å gjøre med en film, en prequel som i tid ville finne sted før handlingen i serien. Det ville i så fall være en film, ikke tv. Det blir ikke mer «Sopranos», og jeg vet ikke om det blir mer «Lilyhammer». Vi kan bare håpe, sier Van Zandt.
Tross mafiatemaet i begge serier, er det imidlertid en annen av Chases serier «Lilyhammer» like ofte sammenlignes med, nemlig «Northern Exposure» fra første halvdel av 90-tallet. Dette er en tilsvarende «fisk på land»-historie, om en legestudent fra New York som blir sendt til Alaska i turnustjeneste.
- Jeg tror det tok folk et år eller to å bli vant til galskapen i «Lilyhammer». Det er dramedy i ordets rette forstand, drama og komedie samtidig, og det kan være forvirrende for folk. Men vi gikk for det, og jeg mener vi har lykkes i å skape en merkelig hybrid. Samme hvor sprø ting blir i serien, er stort sett alt vi skriver troverdig. Det kunne ha hendt. Kanskje ikke alt på ett sted, og kanskje ikke løpende på den måten, men det kunne ha hendt. I en komedie prøver folk å være morsomme. Her kommer humoren fra omstendighetene og personlighetene. Ingen prøver å være morsomme, sier Van Zandt.
- Humoren kommer også fra nordmennene. Er vi virkelig slik vi blir framstilt i «Lilyhammer»?
- Noen ganger overdriver vi selvfølgelig, men det skjer på begge sider. Vi overdriver Frank Taglianos evner nå og da, ingen er så smarte hele tiden, derfor lar vi ham også tape iblant. Når alt kommer til alt, lærer han like mye av nordmennene som de lærer av ham. Vi vil ha den balansen, og i tredje sesong ser man at han blir mer norsk. I noen tilfeller blir også nordmennene mer aggressive på grunn av ham. Det er en trade-off som gjør serien interessant. Man kunne kanskje ikke kommet unna med alle de kriminelle handlingene de slipper unna med i serien, men samtidig har jeg snakket med politifolk som sier vi ikke er helt på jordet.
- Høyere sivilisasjonsnivå i Norge
De mange norske karakterene i serien er et kapittel for seg, og sier kanskje noe om hvordan den amerikanske film- og tv-personligheten ser på oss oppe i det lille vinterlandet som kuttes i to av polarsirkelen. Det forfjamsede blikket til Taglianos nestkommanderende, den troskyldige, men ekstremt lojale Torgeir Lien (Trond Fausa Aurvåg), er blitt ett av seriens varemerker, og NAV-rådgiveren Jan Johansens (Fridtjov Såheim) kreative forsøk på å integrere innvandrere i det norske samfunnet, og hans manglende samsvar mellom liv og lære, er lett å lese som satiriske spark til vår velfødde og velmenende velferdsstat.
- Nordmennene i serien blir framstilt som litt naive?
- Fra mitt ståsted mener jeg det er et høyere nivå av sivilisasjon her. Fordi det har vært så lite kriminalitet inntil nylig, og situasjonen her minner om et paradis sammenlignet med USA, hvor det ikke er et statlig helsevesen eller en velferdsstat. Vi har ekstrem fattigdom, hjemløshet, kriminalitet, alle disse uløselige problemene. Deres problemer er av mer nylig dato. Jeg har kommet til Norge siden begynnelsen av 80-tallet, og ser at det har funnet sted en viss forandring. Hvis dere er naive, er det bare i den forstand at dere er for snille.
- Hvordan?
- Vi tar opp innvandring i serien. Så sant vi kan, prøver vi å få med litt politikk. Vi strever med det samme i USA, hvor det har blitt et enormt problem, og jeg tror det er noe dere må streve med her også. Innvandringsspørsmålet må diskuteres. Dere ønsker ikke å miste det vakre dere har her fordi dere er for snille, for vennlige og for åpne. I USA har vi folk som kommer og som ikke ønsker å være amerikanske. Det er andre innvandrere enn vi hadde før. Da kom den typen som elsket landet og ville være en del av det. Det vokste jeg selv opp med – vi fikk ikke lov til å snakke italiensk hjemme, for besteforeldrene og foreldrene våre ville at vi skulle være amerikanske. Når du er yngre, er du mer idealistisk og vil helst bare invitere alle inn. Nå tenker jeg at vi må forsikre oss om at vi ikke inviterer en kriminalitetsbølge inn i landet, for det gjør ingen noe godt. Inkludert innvandrerne, sier Van Zandt.
- Hva med deg selv, har det forandret deg å tilbringe så mye tid i Norge?
- Ja. Jeg begynner å sette pris på helg, sier Van Zandt, og bryter ut i latter.
- Jeg prøver å slutte å jobbe i helgene og å gå hjem om kvelden. Jeg har ikke helt kommet til ferie enda, men jeg jobber med saken. Jeg håper en dag å nå det nivået av sivilisasjon hvor jeg jobber for å leve, og ikke lever for å jobbe. Jeg er arbeidsnarkoman, men prøver å bli mer norsk i den forstand.
Hisset på seg OL-publikummet
Steven Van Zandt begynte å besøke Norge lenge før «Lilyhammer», og radioprogrammet hans, «Little Steven´s Underground Garage», sendes i dag på NRKs rockekanal P13, etter mange år på undergrunnskanalen Radio Tango. Han må pent innfinne seg med norgesvenn-status på linje med tidligere storheter som popartisten Bonnie Tyler og Cosby-bestefar Earle Hyman. Van Zandt er elsket av det norske folk, muligens med unntak av noen dager i februar i fjor, da popularitetskurven hans med ett sank som en stein.
- Husker du Telenor-reklamen du spilte i, som ble sendt på tv under OL i Sotsji?
Van Zandt gapskratter under sin berømte bandana.
- Gir de fortsatt meg skylden for den? Jeg ber om forlatelse for det. Men det var ikke vår feil, og det var ikke Telenors feil. OL ble sendt på en kommersiell tv-kanal. Hva tror dere kommersiell tv betyr? Det betyr at det vil være reklame!
- Var du klar over dette mens det pågikk?
- Nei, jeg fikk først høre det senere. Noen sa at folk klaget. Jeg spurte hvorfor, for jeg syntes det var en flott reklame. Folk fra USA som så den, syntes den var fantastisk. Telenor var veldig kreative. Jeg var fornøyd med resultatet, konstaterer han.
Lobber for incentiver
Torsdag denne uka deltar Van Zandt på et seminar om hvilke muligheter Norge har som location for film- og tv-bransjen. Han vil gjerne etterlate seg noe, om det ikke skulle komme flere sesonger av «Lilyhammer», og føler det å få på plass en filminsentivordning, som gjør at de som legger filmprosjekter til Norge får refundert en viss andel av kostnadene de har hatt under innspillingen, ville være en fin arv.
- Jeg tror ikke folk helt forstår at dette ikke er noen risiko. Det er en prosentandel av hva tv-selskapene bruker, som de får tilbake. Hvis de ikke bruker penger, får de ikke noe tilbake. Dette tas ikke fra kulturbudsjettet, understreker Van Zandt.
På konferansen planlegger han å trekke Jo Nesbø-kortet overfor forsamlingen.
- Når Jo Nesbø nå begynner å vurdere filmatisering av Harry Hole-bøkene, ville det være forferdelig om de ble filmet på Island, i Sverige eller i Danmark. A crime against nature. Men det er den veien det går nå.
Det han aller helst vil, er imidlertid å lage mange nye sesonger av «Lilyhammer».
- Jeg har sagt klart ifra til alle at jeg veldig gjerne vil lage en fjerde sesong. Jeg er stolt av serien, og synes det er en av de beste som går på tv. Jeg trenger ikke være ydmyk og unnskylde min mangel på jantelov. Vi er veldig, veldig gode, sier Van Zandt.
- Er det Netflix en fjerde sesong står og faller på?
- Det avhenger av Netflix, ja. Hvis de ikke ønsker å gjøre det, må noen andre komme inn. Det er et stort budsjett for Norge alene.
Vil etterlate seg noe
Van Zandt ser en utfordring i at serien er i voldeligste laget for det norske NRK-publikummet, men kanskje ikke «sexy og voldelig nok» for Netflix-publikummet. Han frykter at Netflix har gått videre til nye prosjekter. Det han imidlertid føler seg sikker på, er at det ikke er noen løsning å gjøre serien mer internasjonal.
- Vår største bragd er at vi har klart å holde serien norsk. Samme om vi drar til Rio, New York eller Tibet, er vi bevisste på at serien skal beholde den norske identiteten, sier Van Zandt.
Han er alltid aktiv, alltid engasjert – og har, som Frank Tagliano, alltid en plan B i bakhånd om ting ikke skulle gå som han håper.
- Mest av alt håper jeg vi kan lage ti sesonger av «Lilyhammer». Men når dette en dag er over, håper jeg at NRK, Rubicon og det norske folk vil være veldig stolte over serien – og det er de også. Og jeg håper vi kan etterlate oss noe permanent. Som disse filmincentivene, sier Van Zandt, med den overbevisende stemmen til gangsterne han har gjort levende på tv-skjermen.
Mrs. Solberg, do we understand each other?
