Det var egentlig journalist hun skulle bli, ikke leder. Og hun reiste langt for å bli journalist – faktisk helt til Australia. Som en del av studiet var hun utplassert hos en australsk tv-kanal. Og det er nå Gjøvik kommer med den første av flere morsomme historier i løpet av intervjuet.

- Da opplevde jeg mye rart – jeg ble blant annet løpt etter av en dritings aboriginal! Jeg intervjuet også en australsk politiker på toppen av stor bro uten sikring. Under det intervjuet skalv jeg så mye og var så redd, at jeg tror det gikk gjetord om meg etterpå. En jeg kjenner møtte denne politikeren igjen noen år senere, og da spurte han «How’s that Norwegian girl?» Haha, det var den journalist-karrieren.

- For mistet du motet?

- Både ja og nei. Jeg fikk jo jobb i kulturnytt i NRK og fikk prøve meg som radioreporter. Jeg trivdes og miljøet var bra. Men NRK er NRK. Der er det korte vikariater og ikke noe trygghet, forteller hun.

Lenge ventet hun på at det skulle bli flyt og schwung over tekstene, men innså etter hvert at hun faktisk syntes andre deler av media var vel så interessant som å være utøvende journalist.

En sommerjobb i 1881 ledet frem til en redaktør-stilling der hun fikk brukt mye av det hun tidligere hadde lært, men på et annet felt en «hardcore journalistikk».

- Som redaktør for kanalen «1881 Grensehandel» ble fokus mer innen markedsføring. Det var kanskje ikke mye schwung over kanalen, men lærte adwords og annet. Men etter hvert mistet jeg interessen – alt var tungvint, og jeg fant ikke flyten. Det var ikke det mest sexy å skrive om prissammenlikninger. Da fristet adwords og slikt meg mer.

Veien inn til Venture Factory er preget av tilfeldigheter, bedyrer Gjøvik. For etter Opplysningen 1881 fikk Gjøvik prøvd seg i mediebyrået OMD i drøye tre år før hun kom seg inn i rubrikktjenesten Finn, eid av Schibsted.

- Det var den gode timingen i livet, du vet…, begynner hun.

I løpet av tre år hadde hun tatt et realt karrierehopp i Finn - fra digital rådgiver til direktør for digital rådgivning. Og fremdeles hadde hun ikke fylt 35 år.

- Jeg hadde det bra i Finn, men organisasjonen var midt i en omorganisering. Min avdeling fikk et nytt mandat og jeg hadde fått et spennende, nytt jobbtilbud i Schibsted. Og akkurat da spurte Even meg om jeg ville ta en kaffe, sier hun.

Tale Gjøvik kjente søsteren hans, Lina Aas-Eng, som jobber i reklamebyrået Pol, men også hans kone Maria Aas-Eng, fra tiden i OMD.

- Even spurte om jeg var så flink som ryktene sa om meg, og om jeg ville takle livet i en start-up. Litt humoristisk, men endte med en sykt engasjerende prat med en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg.

Jobbtilbudet Aas-Eng hadde til henne, var altså å lede enheten som heter Filter Nyheter. Og da var kanskje ringen litt sluttet likevel? Hun kunne jobbe med journalistikken – men også lede. Når vi kommer inn på temaet journalistikk, blir hun engasjert i blikket og krøllene danser på hodet mens hun gestikulerer.

- Journalistikken er livsviktig. Her må vi virkelig passe på hva som skjer. Og jeg føler Filter Media har tatt en viktig rolle. Vi lager gravejournalistikk med fokus på klima og miljø, men jeg er ikke enig i at vi er en venstre-ekstrem avis. Nå skal ikke dette handle for mye om fake news, men man må anerkjenne at det finnes der ute, og vi prøver å være en vaktbikkje. Det er viktig at man tar ansvar, for det eneste svaret er journalistikk. For ikke alle er like kritiske når de leser.

Gjøvik forteller at det for hennes del gradvis har vokst frem en bevissthet rundt at hun likte å være leder og ta ansvar. Da hun fikk en fagansvarlig posisjon i OMD, oppdaget hun at mange søkte til henne for råd og sparring eller en skulder å gråte på. Og det fikk henne til å tenke.

- Det var jo både fint og trist. Jeg blir glad når jeg får tillit fra folk og de forteller ting til meg som er vondt eller vanskelig. Jeg mener at det å være leder ikke handler om å sjefe, men om å snakke sammen og gi folk tillit. Selvfølgelig handler det også om å ta tøffe avgjørelser, og det er ikke alltid gøy. Men det er en del av jobben.

Likevel; hun bedyrer at det ikke var hennes plan å bli leder.

- Jeg har aldri våknet og tenkt at «Yes, jeg skal bli leder». Da jeg kom til Finn, fikk jeg Kyrre Edquist-Hansen som sjef, og i den første medarbeidersamtalen spurte han meg hva som var målet mitt. «Å ta over jobben din», svarte jeg litt cocky – hahaha!... Og ett år senere gjorde jeg akkurat det, det var artig, sier hun fornøyd. Og legger til at han blitt en av hennes beste venner siden.

Men som ung leder har hun til tider vært leder for personer betydelig eldre enn henne selv. Og hun legger ikke skjul på at det har sine utfordringer.

- Det er utfordrende, men så lenge man har en grunnleggende respekt for hverandre, har man forutsetninger for å lykkes. Selv om jeg har opplevd at det en person sluttet - fordi hun ikke likte at det kom en som var yngre inn som sjef. Men det handlet vel så mye om at vedkommende selv ønsket den jobben jeg gikk inn i, forteller hun.

Folk Kampanje har snakket med i forbindelse med dette intervjuet, forteller om en «dyktig og inspirerende leder med stor gjennomføringskraft og kontroll på detaljene».

- Jeg liker å si at jeg liker å jobbe her fordi alle er flinkere enn meg. Og jeg tenker at man må innse sine begrensninger og heller gi folk muligheter og ansvar.

Tale Gjøvik forteller at hun nok ville bli kalt konfliktsky tidlig i yrkeslivet – det kan man nok ikke anklage henne for nå.

- På et tidspunkt hadde jeg en leder jeg synes var veldig kjip mot meg over lengre tid. I retrospekt, ser jeg at vi ikke snakket samme språk. Hun ble frustrert av meg - med rette og omvendt. Vi skjønte ikke hverandre. Etter at hun skjelte meg ut i åpent landskap, var jeg helt knust. Jeg dro hjem fra jobb, og tenkte at jeg kan ikke gå hele helga og tenke på dette. Da ringte jeg henne, og det gjorde at det ble greit. Men jeg føler ikke meg så tøff altså. Det er bare det at du kommer ikke noen vei utenom å konfrontere det som er kjipt, sier hun.

Dialekten er klingende trøndersk, så når Kampanjes journalist spør om hun kan fortelle litt om sin oppvekst og bakgrunn, kommer svaret som en liten overraskelse. For hvem skulle trodd at trønder-jenta blant annet kunne skilte med oppvekst i Tasmania i Australia?

- Jeg har nok hatt en litt annen oppvekst enn andre. Mine første år tilbragte jeg i Tasmania, den lille øya nedenfor Australia. Jeg flyttet dit da jeg var to år. Både mamma og pappa snakket norsk til meg og søsknene mine, men vi svarte på engelsk. Dette har nok ført til at jeg har mistet en del barndomskoder fra Norge. Jeg vet for eksempel ikke mye om norsk barne-tv – jeg så jo på «Dot and the Kangaroo» og liker for eksempel ikke brunost.

Etter noen år også i Singapore, flyttet familien tilbake til Norge da hun var sju år gammel. De bodde flere ulike steder i Norge før familien falt til ro i Trondheim.

En barndomsvenninne beskriver Gjøvik som en eksotisk, ny elev som startet i femteklassen på Charlottenlund barneskole: «Tale kom fra Oppdal, men så mer ut som hun kom fra London eller ett eller annet urbant og kult sted. Hun hadde magetopp, slitte 90-talls dongeribukser og høye skoletter. Hun så ut som om hun tilhørte voksenverden og skilte seg ut.»

- Jeg tror man blir tilpasningsdyktig av å ha flyttet rundt slik jeg har gjort. Og jeg tror at det har hjulpet meg i karrieren. Ja, jeg var utdannet journalist, men var verdens dårligste. Men jeg liker å lære nye ting, så da kom jeg inn i markedsføringen, sier hun.

Da Kampanje hadde saken om hennes opprykk i Venture-familien i fjor, kan vi fortelle at det er sjelden vi får så mange kommentarer på jobbsaker som det vi fikk da; med over 400 likes og nesten 200 kommentarer.

- Jeg ble helt rørt jeg. Det var sykt hyggelig, sier hun – og er tydelig glad.

Hennes evne til å «peptalke» og heie på andre mennesker, løftes også frem av en barndomsvenninne. Sammen med raushet, god til å lytte, tolerant og oppriktig interessert i menneskene rundt seg.

- Jeg er veldig glad i å bli kjent med mennesker, så jeg kjenner mye folk fra alle mulige steder. Vennegjengen min «mobber» meg litt for å stadig havne i rare situasjoner, sier hun.

Bedt om å nevne eksempler, forteller hun om juleferien i fjor som hun tilbragte i Argentina sammen med sin far og bror – og dagen som startet som svindel-ofre og endte som cowboyer.

- Etter å ha blitt utsatt for et svindelforsøk dro vi ut for å spise lunsj og havnet i en liten oase. Der satt det er en belgier som bodde i Buenos Aires. Det viste seg at hans kone drev restauranten og han joinet oss til lunsjen som endte med å vare i sju timer. Så viste det seg at han hadde gitt sin kone restauranten og han var rik. Jeg sa at jeg likte å ri på hester, og da ble vi invitert til hans «small farm», der vi fikk kjøre krøtterbåt, ri på gale hester, vi ble tatt med på shopping i en skuddsikker Mercedes og vi fikk ikke betale en krone. Jeg mener, sånne ting er vel ikke så vanlig å oppleve, spør hun lattermildt. 

Og da dropper vi historien om den gangen hun ble kjent med et rockeband i Australia som har besøkt henne tre ganger i Norge og fikk intervju med en av de som jobber i P3, eller den gangen hun alene på ferie i Singapore helt tilfeldig ble kjent med en fyr som i dag er en god kompis.

- Det er så artig! Jeg får energi av å være sammen med folk. Det har jeg fra min mor, sier hun.

Og innrømmer at familien ikke akkurat er en A4-familie.

- Jeg er oppvokst med mye «crazyness». Pappa har startet lakseoppdrett i Tasmania, har drevet med kråkebolle-oppdrett, prøvde seg på import av banachips og sammen med radio-veteran Svein Larsen startet han import av julenisser som endte som litt perverse trefigurer, sier hun med en latter.

Hun er selvsagt digitalt innfødt siden hun er såpass ung – og sterkt tilstedeværende på sosiale medier. Men familiebildene med mann og barn glimrer med sitt fravær. Og nå skal det sies at journalistens intensjon var ikke å grafse i privatlivet til Gjøvik, men det startet med et spørsmål om hun hadde egen familie.

Hun trekker pusten. Retter seg ørlite granne i ryggen og viker ikke med blikket.

- Ja, nå kommer det et litt langt svar, sier hun og begynner på historien som startet for fem år siden.

Da hadde hun samboer og livet var bra. Men så ble hun syk. Det startet med en ødelagt menisk som ikke ble bra, smerter som spredde seg og nummenhet i fingre og tær.

- Jeg var livredd. Jeg kunne ikke knyttene nevene eller åpne melkekartongen. Og slett ikke jobbe. Jeg tenkte at karrieren var over, hva skjer?

Etter et sykehusopphold ble hun diagnostisert med revmatoid artritt, eller leddgikt og fikk kortison og begynte på en svak form for cellegift som hun må ta resten av livet.

- Det hjalp jo, men ga meg en vekker i livet. Det er sjelsettende å gå fra å være frisk til å ha en kronisk sykdom. 

Hun måtte starte med små skritt og lære seg å kjenne hva kroppen tålte. I dag lever hun godt med sykdommen, men prøver å unngå stress og virussykdommer. Og selv om hun berømmer sin daværende kjæreste i den tiden, gnagde det i bakhodet at leddgikt er genetisk. Statistikken er ikke entydig, mange blir friskere gjennom graviditet, men man kan også bli dårligere.

- Da det ble slutt mellom meg og samboeren, ble det veldig tydelig for meg at jeg er veldig komfortabel med å ikke ha barn. Jeg kommer ikke til å dra til Danmark og fikse barn på egen hånd. Men… det er klart - møter jeg Mister Right og han absolutt ønsker barn, kan jeg være åpen for det, men jeg vil ikke være et knust menneske om ikke det blir sånn, sier hun åpenhjertig til Kampanje.

Hun legger ikke skjul på at det var en overgang å gå fra det store miljøet i Schibsted og Finn til Venture Factory-miljøet.

- Hvis du spør min far, mente han at jeg var klin gææren. Jeg som har leddgikt skal helst ikke ha en stressende jobb. Og dette er en stressende jobb. Samtidig liker jeg utfordringer og litt motstand. For meg er jobben hobbyen min og det er gøy å stå opp om morran – hverdag, sier hun med et stort smil.

- Følte du deg for trygg?

 - Ja det tror jeg. I Schibsted var jeg én av mange, med verdens beste Fredrik på økonomi og Monica på HR. Her er det ikke sånn. Er ikke noen økonomisjef her. Første uka skulle jeg betale ut lønn til alle, men hadde ikke tilgang til banken. Da fikk jeg beskjed om å «fikse det sjæl». Det gikk jo, og jeg synes den type ting er gøy.

Hun forteller at mye falt på plass da hun var vel installert i Venture-systemet.

- Jeg føler allerede at jeg har levd et helt liv her. Jeg kan si til Even; «Herregud, har ikke vi alltid jobbet sammen?»

Til Kampanje har Even Aas-Eng uttalt at Venture Factory skulle bli «nye Schibsted».

- Vel, det er viktig å ha et mål, sier hun med en liten latter. Og får et målbevisst blikk når hun utdyper.

- Nå har jeg jo jobbet der en stund og vet at dette er stort. Selv om vi ikke er helt på verdensbasis, så er det bra det vi gjør. Og vi er helt klart på rett vei. Om vi ikke blir nye Schibsted kan vi bli en stor konkurrent til Schibsted. Og dette handler ikke om at jeg skal knuse min gamle arbeidsgiver, men at det ikke kan være monopol. Det må være flere tilbud.

- Hva er dine ambisjoner? Hvor er du om 5-10 år?

- Jeg er «in for the long run». Helt ærlig har jeg lyst til å være her. Jeg har sagt til Even at de ikke blir kvitt meg så lett Mitt indre motto er at jeg skal være et sted så lenge jeg og stedet har godt av hverandre. Den dagen jeg ikke er 100 prosent motivert starter jeg kanskje en gård i Argentina?