Den første meldingen som gikk ut til verden om angrepet, var en Twitter-melding fra Greater Manchester Police.

- Det ble raskt massiv oppmerksomhet. Etter at Putin og Trump hadde tvitret om angrepet på hver sin kant, tok det av, sier hun.

Deretter ble medietrykket enormt.

- Media var jo overalt. Hver gang journalistene så en hvit og blå politibil, kastet de seg på hjul og fulgte etter. I starten sa vi bare at det ikke var noe vits i å ringe oss, vi har ikke tid til å svare på spørsmål fra pressen. Det vi kan fortelle, står på Twitter, sier Coleman.

Etter hvert utarbeidet de også infografikk med de viktigste fakta - som ble tilgjengeliggjort, også dette for å lette presset på informasjonsavdelingen.

I etterpåklokskapens ånd innrømmer Coleman at det var spesielt ett aspekt ved krisehåndteringen som ikke fikk like mye oppmerksomhet som det burde ha fått;

- Menneskene. Vi forsto ikke at langt over 700 mennesker ble rammet på en eller annen måte av de 22 dødsfallene. Mange er jo også fremdeles sterkt påvirket. Nå er det snart årsdagen for angrepet og det er klart at da kommer alle minnene frem igjen. Vi forsto ikke godt nok at hvis familie og pårørende ikke var fornøyde med informasjonen, spiller det ingen rolle hvor mye informasjon vi legger ut i andre kanaler. Folk er viktigst, sier Coleman.

Når man inkluderer de ansatte i politiet i disse tallene er det snakk om mer enn 1000 mennesker, utdyper hun overfor Kampanje.

- Vi hadde jo folk på åstedet, på likhus, i identifiseringsteam. Totalt anslår vi at rundt ti prosent av de ansatte i Manchesterpolitiet ble berørt. I tillegg har man elementet som spiller inn at dette skjer i våre nærområder, det gjør det ekstra tøft, sier Coleman til Kampanje. 

Fremdeles kommer det frem nye tilfeller av folk som sliter psykisk med ettervirkningene av terroren, og som trenger hjelp fra hjelpeapparatet.

- Hva har dere lært etter terroren i fjor?

- Masse! Det har jo skjedd så mye at vi til tider har spurt oss selv om dette virkelig har skjedd. Vi venter på at ting skal bli «normalt» igjen, men så skjønner vi at dette er «normalt» nå. Dette er del av vår historie nå, og vi deler gjerne med andre de erfaringene vi har gjort oss.

Hun har flere ganger fått spørsmål om de på noe tidspunkt hadde omdømme-bekymringer på byens vegne eller politiets vegne.

- Vi tenkte ikke på omdømme i denne situasjonen. Vi tenkte mest på hva vi gjorde, ikke hva vi sa. Hvis man lar omdømme bestemme hva man gjør, tar man feil beslutninger. Jeg er av den bestemte oppfatning at omdømme ikke skal være i dine tanker i en slik situasjon, sier hun til Kampanje.

- Føler dere at dere var forberedt?

- Vi hadde jo planer, prosedyrer og rammeverk. Men samtidig måtte jo alt dette tilpasses situasjonen vi var i. Man må tenke gjennom alle ting på nytt. Ett år før dette skjedde holdt jeg et foredrag der jeg sa at «Det er ikke snakk om HVIS man opplever en terrorhandling, men NÅR.» Tanken min har alltid vært at man må ha alle de viktige samtalene før noe skjer, sier hun til Kampanje.

Da det ble klart at de faktisk sto midt oppe i et terrorangrep, oppdaget kommunikasjonsstaben også noe annet som kanskje gjorde ting vanskeligere enn nødvendig;

- Alle planene vi hadde, var laget med utgangspunkt i London. Alt måtte tilpasses at vi bor i en annen, mindre by med annen infrastruktur, sier Coleman.