I en tid hvor desinformasjon, KI-genererte svindelforsøk og sosiale medier former folks virkelighetsforståelse, er de redaktørstyrte medienes samfunnsoppdrag viktigere enn noen gang. Men det er lett å glemme en yrkesgruppe som jobber i kulissene – oss kommunikasjonsrådgivere.

Vi som jobber med kommunikasjon i offentlig og privat sektor, har som oppdrag å sikre god og etterrettelig informasjon til publikum. I likhet med journalistene jobber vi for å beskytte sannheten – og formidle den på en måte som styrker tillit og demokrati.

Vi heier på redaktørstyrte medier – deres uavhengighet, kritiske blikk og rolle som demokratiets immunforsvar. Når journalister utfordrer, ettergår og stiller spørsmål, holder det samfunnet åpent og våkent. Men i møte med sviktende annonseinntekter, algoritmestyrte nyhetsstrømmer og økende polarisering, står vi nå overfor et felles ansvar.

Selv om journalister og kommunikasjonsfolk ofte ser ulikt på tempo, vinkling og timing, betyr ikke det at vi er motstandere. Tvert imot – vi er ofte hverandres uunnværlige samarbeidspartnere. I de mange prosessene der informasjon skal formes og formidles, er vi en viktig del av demokratiets usynlige forsvar: Vi skal sikre at informasjonen er korrekt, balansert og forståelig.

Når medietrykket øker, trykker vi ofte på bremsen
I kriser og hendelser der mye står på spill, kan det oppleves som om kommunikasjonsrådgivere holder tilbake informasjon. Men i de fleste tilfeller handler det ikke om å dekke over, men om å kvalitetssikre. Hver dag må vi finne balansen mellom å være først og å være etterrettelige.

Vi vet at rask respons er viktig – både for medier og for innbyggere. Samtidig er det vårt ansvar å sørge for at det vi deler, er riktig. Det kan bety å be om tid. Det kan bety å be journalister vurdere å vente til alle fakta er på plass. Det handler ikke om å skape avstand – det handler om å gjøre jobben vår.

Et ferskt eksempel er hvordan Agder politidistrikt og Lindesnes kommune måtte gjøre taktiske vurderinger når de skulle kommunisere om dobbeltdrapet på Vigeland natt til 31. mars. I slike situasjoner må vi som jobber med kommunikasjon være presise, tydelige – og samtidig raske. Det er ingen enkel balanseøvelse, men den er helt avgjørende for å opprettholde tillit.

Vi forsvarer samme grunnverdier
Våre oppdragsgivere ønsker ikke å villede. Tvert imot: De ber oss om hjelp til å formidle riktig informasjon – på en måte som folk forstår. Det er mange hensyn å ta, men målet er det samme: Å oppnå høyest mulig kvalitet på informasjonen.

I en verden preget av informasjonsoverflod og stadig lavere terskel for å ytre seg offentlig, er det ikke bare journalistene som forsvarer demokratiet. Vi kommunikasjonsfolk gjør det også – gjennom godt håndverk, god dømmekraft og en bevissthet om vårt samfunnsoppdrag.

Ja, vi har ulike oppdragsgivere. Ja, vi kan være uenige om hvordan og når informasjon skal deles. Men vi har et felles mål: Å fremme et samfunn der folk kan stole på informasjonen de får.

Vi må anerkjenne hverandres roller
Derfor må vi fremme en kultur for samspill – ikke motsetning. Redaktører, journalister, kommunikasjonsrådgivere og -sjefer må forstå og respektere hverandres roller. For tillit og åpenhet bygges ikke av én aktør alene.

Demokratiet forvaltes ikke bare gjennom sterke redaksjoner, men også gjennom flere lag av forsvar – der kommunikasjonsfolk spiller en viktig, men ofte usynlig, rolle.

Det ville vært spennende å få en ærlig betraktning om kommunikasjonsbransjen, fra et redaktørperspektiv.