Høyres nye slagord – eller fraværet av et – diskuteres heftig i Kampanje for tiden. Erik Heisholt og Alf Bendik Bendixen har begge, klokt og med rette, kritisert kampanjen, mens Svein Larsen forsvarer den. Han mener Høyre har tatt en risiko – i motsetning til trygge valg – og sammenligner det med andre slagord han mener er både trygge og dårlige.

Partiets egen kommunikasjonssjef, Cato Husabø Fossen, har valgt republikansk taktikk: «Hvis du taper saken, angrip mannen», og kaller motstanden for pompøs og humørløs. Resten av kommentaren hans er, etter min mening, et forsvar av latskap.

Jeg har vært med i tusenvis av idéprosesser – både profesjonelt og lenge før: da vi lette etter navn på skolerevyer på nittitallet, da vi skulle finne på navn til byrået vårt, eller what not. Og jeg kan love dere at, på et eller annet tidspunkt – oftest som forslag nummer fire – dukker ideen opp: «Hva om vi ikke kaller oss noe?» Hva om navnet på revyen er «Uten tittel»? Hva om byrået kan kalle seg NoName (sorry, Aram)? Hva om vi sier «Ingen slagord»?

Og det er så fristende å gå for det. Det løser jo en haug med problemer, og det ser veldig kreativt ut ved første øyekast. Det er sikkert ingen som har tenkt på dette før … Jo da, det har alle. Forskjellen er at de fleste jobber videre. For det er ikke en kreativ løsning – det er latskap.

Og man vinner ikke valg med det. Ikke sikkert man taper heller, for slagord har sjelden den slagkraften – med mindre de treffer blink. Som «Labour isn’t working», som Bendixen fremhever. Eller «Make America Great Again». Eller «Yes We Can». Oj, det ble mange unntak, det – så kanskje gode slagord finnes likevel, hvis man tar seg tid til å lete.

Men jeg er egentlig fornøyd, jeg – stemmer jo ikke Høyre uansett. Kan du si det, PK? Er ikke det farlig med tanke på å tiltrekke seg annonsører? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror nemlig det er bedre å si noe enn å ikke si noe. I motsetning til Høyre, som altså har valgt å si: «Vi har ingenting å si.»

At jeg – og såpass mange andre – nå snakker om det, kan lett misforstås som at slagordet er godt, fordi det skaper oppmerksomhet, slik Larsen tilsynelatende mener. Det er i så fall en slags «all PR er god PR»-taktikk. Og ja, det kan fungere – hvis målet først og fremst er synlighet, som igjen er nært knyttet til kjennskap, men mindre til det å faktisk bli valgt.

Men jeg tror ikke Høyre mangler kjennskap. Jeg tror de sliter litt med preferanse om dagen. Det er som med dårlig politikk – den blir også snakket mye om, uten at den blir bedre av den grunn.