Digitale plattformer har ikke bare gitt oss morsomme reels og muligheten til å holde kontakt med klassen fra videregående. Det har også gitt autoritære regimer nye verktøy for å forme demokratiet, og J.D. Vance har rett: det krever mer av oss.

Det ble ikke møtt med stormende jubel fra tilhørerne da J.D. Vance kommenterte valget i Romania på følgende måte: «If your democracy can be destroyed with a few hundred thousand dollars of digital advertising from a foreign country, then it wasn’t very strong to begin with.»

Men det var likevel noen som klappet, blant lederne, diplomatene og beslutningstakerne som satt i salen på sikkerhetskonferansen i München forrige uke. For selv om sitatet provoserer, reiser det også et legitimt spørsmål om hva et robust demokrati egentlig er.

Når SoMe avgjør valget
Digitale plattformer har gitt aktører med mer eller mindre sympatiske agendaer nye verktøy for å spre budskap, mobilisere velgere og påvirke opinionen. Og det har åpnet døren for spredning av desinformasjon og manipulasjon, også fra utenlandske myndigheter.

Trollfabrikker – altså falske brukerkontoer og «boter» som sprer propaganda i sosiale medier – og målrettede annonser har flere ganger vist seg å være effektive. For eksempel i de siste amerikanske presidentvalgene, der Russland brukte sosiale medier til å forsterke eksisterende spenninger i det amerikanske samfunnet.

Men vi trenger egentlig ikke se lengre enn til Sverige i fjor, da et omfattende trollfabrikkmaskineri i kommunikasjonsavdelingen til et av landets største partier - nemlig Sverigedemokraterna – ble avdekket. Avsløringen kom ikke fra SoMe-gigantene eller sikkerhetsmyndighetene, men fra en TV4-journalist som infiltrerte trollfabrikkene selv. Hvor mange andre sitter rundt omkring i verden og jobber med det samme akkurat nå, uten å bli avslørt?

Det er ingen grunn til å tro at dette ikke skjer i Norge. Spesielt i valgåret vi er i, er det viktig å være kritisk når for eksempel påstander hentes fra redaksjonelle debattflater, tas ut av kontekst og brukes til å fronte ulike politiske budskap - med anonyme kontoer som avsender. I PSTs nasjonale trusselvurdering for 2025 står det svart på hvitt at også Norge vil utsettes for påvirkning fra statlige aktører.

Og som Vance refererte til i sin tale: den prorussiske kandidaten Calin Georgescu vant første runde valget i Romania i november etter en massiv påvirkningskampanje, styrt av Russland, på Tiktok. Valgresultatet ble annullert, men Georgescu er fremdeles den mest populære kandidaten på meningsmålingene før ny valgdato 4. mai.

På den andre siden er det ingen tvil om at sosiale medier kan være kraftfulle verktøy for å også styrke demokratiet, slik vi for eksempel så under den arabiske våren eller de demokratiske protestene i Hong Kong. I sin enkleste form tilgjengeliggjør sosiale medier informasjon for folk, og inviterer flere inn i den politiske samtalen.

Og når for eksempel en organisasjon målretter en annonse som fronter deres budskap mot politikere i et bestemt parti, er det ikke egentlig så veldig annerledes enn å dele ut en flyer utenfor hovedinngangen til partilokalene. Så lenge det er full åpenhet om hvem som er avsender og informasjonen som deles er sann, er ikke digital politisk påvirkning et demokratisk problem i seg selv.

Motstand mot manipulasjon
Problemet oppstår når påvirkningen skjer i det skjulte: når algoritmer favoriserer sensasjonelt innhold, når anonyme aktører sprer falske narrativer og når utenlandske myndigheter tar styringen på den offentlige samtalen. Derfor har Vance et poeng når han, hvis vi legger godviljen til, tar til orde for at demokratier må bli mer motstandsdyktige mot digital manipulasjon.

Det krever for eksempel at utdanningssystemet ruster borgerne til å kjenne igjen desinformasjon og forstå hvordan sosiale medier påvirker dem. At politisk annonsering reguleres, med krav om å være transparent om avsender og finansiering. At teknologiselskaper pålegges å være åpne om hvordan algoritmene deres fungerer.

For vi vet nå at digitale plattformer kan manipulere valg. Spørsmålet er ikke om demokratiet kan overleve dette – men om vi er villige til å gjøre det som kreves for å beskytte det. Ironisk tok tar administrasjonen Vance selv tilhører sine steg i stikk motsatt retning.