Da jeg var ferdig med å studere skulle studievennene mine til Utenriksdepartementet, jobbe på ambassader eller i NGO’er. Da jeg sa at jeg ville til næringslivet, så de sjokkert på meg; hvordan skulle jeg klare å endre verden derfra? Jeg tror på det samme som jeg gjorde da: At markedet og næringslivet – selve pengemakta – har enorm innflytelse hvis man vil, og hvis man tør.

Men veien viser seg å være lenger og seigere enn jeg trodde. 

For et par uker siden deltok jeg i en paneldebatt, i regi av Kampanje, med tittelen «Må næringslivet engasjere seg i Pride og Gaza?». Og på spørsmålet «Har næringslivet vært feige i møte med konflikten i Gaza» var jeg den eneste av fire paneldeltakere som svarte JA på det spørsmålet.

Det var både overraskende, ubehagelig og skuffende. Jeg brukte ikke så lang tid på å forberede meg til «debatten» for jeg var overbevist om at dette ikke ville bli en debatt, men en samtale. Det var jo ingenting å være uenig om? Selvfølgelig skal vi engasjere oss, selvfølgelig skal vi mene noe, selvfølgelig skal vi stå opp for hva slags verden vi vil ha - også når noen er uenig med oss.

Men jeg burde kanskje ikke blitt så overrasket? Det finnes dessverre utallige eksempler på næringslivsaktører og bedrifter som profilerer intetsigende symbolpolitikk, sånn at man «tar et standpunkt», samtidig som man styrer unna de viktige diskusjonene. Men i 2024 mener jeg vi må forbi et samfunnsansvar som bare handler om å donere penger til en veldedig organisasjon eller ha FNs bærekraftsmål klistret på noen klosser i resepsjonen. Mange merker at den norske kjøpersiden blir stadig mer opptatt av de viktige problemene i verden, og vil bruke forbrukermakten til å sørge for at næringslivet tar ansvar. Samtidig må norske bedrifter ta innover seg at unge, talentfulle, fremtidige arbeidstakere forventer at arbeidsgiveren faktisk tør å stå for noe. Også når det koster.

Da vi bestemte oss for å bruke våre flater til å sette fokus på katastrofen i Gaza, kom det fra en sterk indre overbevisning om det var det riktige å gjøre. Det er riktig i seg selv, fordi den humanitære situasjonen er forferdelig. Og det er riktig fordi dobbeltmoralen i å jobbe så mye med sosial bærekraft, og samtidig ikke tørre å ta et standpunkt når det virkelig betyr noe var helt utenkelig.

Ingen norske selskaper er mot menneskerettighetene, men det finnes mange ledergrupper som blir nervøse av tanken på å «blande seg» i politikk. Min oppfordring til dem er å spørre seg hva slags leder de ønsker å være. Slik jeg ser det handler samfunnsansvar 2.0 om at vi må se på selskapene våre som en mulig plattform for reell samfunnsendring. Vi må gjennomføre en kollektiv snuoperasjon, fra «dette får ikke vi gjort noe med», eller «det er noen andres problem», til å fokusere på hva man faktisk kan bidra med og få til. Det er ikke ett svar på hvordan man skal gjøre det, og hvert selskap må gjøre sine vurderinger rundt hva og hvordan. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Vi lever i en verden hvor det dessverre er mer enn nok å velge mellom, og mulighetene til å gjøre en forskjell er nesten uendelige.

Kristina Bolstad Picard, Siri Grytli Bruskeland og Idunn Hals Bjelland-de Garcia skriver treffende og tydelig om blant annet dette i lørdagens DN. Så til alle mine bransjekolleger; les, lik og ta med dere budskapet tilbake til resten av ledelsen. For som de skriver: næringslivets forpliktelser er ikke et valgfag for kommunikasjonsavdelingen.