Etter hvert som «Høiby-saken» skrider frem gjennom nye vendinger, nærmest daglig, tar stadig flere sterke røster til orde for at nå må Mette-Marit si noe. «NÅ må kongehuset kommentere!»

Og ja, det er ingen tvil om at kronprinsparet en gang må uttale seg utdypende og eksplisitt. De må ta proaktivt grep, med mål om å få større grad av kontroll over situasjonen. Den dagen nærmer seg. Men den er ikke nå.

Les også: PR-rådgivere: - Kronprinsessen bør si noe om Marius Borg Høiby

Hvorfor ikke?

I et PR-perspektiv bør det å uttale seg være et forsøk på å ta regi, for i størst mulig grad å bidra til virkelighetsoppfatningen i offentligheten.

Den aller første uttalelsen vil være et vannskille. Både for hvordan kongehuset plasserer seg i forhold til saken, men også i forhold til forventningene de vil bli møtt med videre når det gjelder deres stillingtagen til nye vendinger og opplysninger.

Når denne barrieren først er brutt, er det ingen vei tilbake. Da er ikke dette lenger en sak man ikke kommenterer.

Det gjør at denne første, utdypende uttalelsen vil være den mest virkningsfulle de kommer med. Det er den som vil ha størst effekt på narrativet.

Derfor må den komme på det tidspunktet der behovet er størst for denne effekten.

Det tidspunktet vil være når man når en milepæl i prosessen – og dét er det ikke nå.

Hvis kronprinsparet hadde kommet med sin første utdypende kommentar når de prøver votter i Selbu, eller når de tester godsaker på sjokoladefabrikken, ville det være å skusle bort kraften som ligger i den første uttalelsen.

Den må komme mer regissert, og på en måte som optimerer potensialet den har for å forme virkelighetsoppfatningen «der ute».

At kronprinsparet enn så lenge prøver å fokusere på oppdragene de er ute på kan ses som en form for skadebegrensning.

Business as usual. De vinner ingen på det, men de begrenser skaden. De tviholder på hver centimeter som kan opprettholdes av distansen mellom institusjon og gjerning på den ene siden, og tilknyttet, ikke-kongelig familiemedlem under etterforskning på den andre siden.

Det kan også ses som en form for skadebegrensning å bidra med minst mulig materiale som mediene kan spinne videre på og spekulere i. Forhastede uttalelser er nettopp grunnlag for spekulasjoner, de dissekeres av og til setning-for-setning, og kan bidra til å åpne nye fronter.

Et tilleggsaspekt er at saken de facto er under etterforskning. Kongehuset har definisjonsmakt. Å kommentere en etterforskning blir feil, nesten uansett hvor balansert og emosjonelt man utformer det. En fyldig uttalelse vil av noen tolkes som mangel på respekt for prosessens integritet, og for samtlige involverte – også Marius.

Men igjen: På et tidspunkt må de ta grep. De må uttale seg på en måte som adresserer mye av bekymringene som er reist, og følelsene som har oppstått i offentligheten, de siste månedene.

Så hva kan være et logisk tidspunkt?

Et logisk tidspunkt vil være når etterforskningen resulterer i en påtaleavgjørelse; gitt at det ikke dukker opp nye, ugjendrivelige og altoverskyggende opplysninger innen den tid.