Ole Christian Apeland sitt innlegg i DN om «tullejobber» i staten er interessant. Han klargjør senere at han ikke vil redusere antallet stillinger, men at jobbene skal ha mening og at effekt skal kunne måles.

Spørsmålet om antallet kommunikasjonsstillinger i offentlig sektor, er betimelig, og det er også et spørsmål som skal kunne stilles om alle offentlige funksjonærer stillinger. Målet må være at en slankest mulig organisasjon skal kunne tilby oss innbyggere tjenester på et høyt nivå. Et sted må også grensen for offentlige oppgaver trekkes.

Etter studiene gikk jeg rett til å jobbe med kommunikasjon, og har nå gjort det i ti år. Og fra tid til annen har jeg tenkt at kommunikasjon har et visst element av «tullejobb» i seg. Det er i hvert fall vanskeligere å finne mening enn i yrker hvor du direkte ser resultatene. Dessuten er kommunikasjonsfolk generelt gode til å gå på seminarer, dele om seminarer og å ta del i møter hvor relevansen kanskje er begrenset. Alt dette gjelder meg selv også. Poenget er at når slike oppgaver kan ta plass i hverdagen, så har du kanskje ikke kniven på strupen og har mulighet til å drive med høyere tankevirksomhet. Det kan sikkert være vel og bra det, men om det alltid kan leses på bunnlinjen er tvilsomt. Her tenker jeg at vi må kunne se på oss selv med et skråblikk. Skråblikket gjør også at vi kan utvikle og utfordre vår egen rolle og oppgavene hvor vi skal involveres.

Noen ganger er kommunikasjonsfolk helt essensielt, og det er vel derfor selskap over en viss størrelse unner seg denne rollen. Har du en PR-krise, står ovenfor nedskjæringer og omorganiseringer, har stor tilstedeværelse i media, vil du bygge kultur internt, eller ledelsen trenger hjelp med budskap så kan rådene være gode som gull. Andre ganger blir kommunikasjonsrollen en slags potet, og plutselig er du prosjektleder og ansvarlig for alle sosiale arrangementer. Det som er sikkert, er at det skal være en stor organisasjon for å fylle en slik rolle 100% med nyttig innhold.

Så innimellom tenker jeg, bidrar jeg til det økonomiske resultatet? Hvordan styrker det jeg gjør akkurat nå oss som selskap? Det er ikke alltid jeg finner et godt svar. Jeg tror ikke det er helt unikt, og jeg tror det kan gjelde flere typer stillinger enn bare kommunikasjon. Det er derfor et nærliggende spørsmål om hvor mange som egentlig skal jobbe med kommunikasjon i offentlige institusjoner? Noen ganger kan det også være et hinder med for mange, fordi journalister vil jo helst snakke med kilden – og ikke få et altfor gjennomtenkt svar. Gjerne så gjennomtenkt at svaret egentlig har mistet sin mening.

Selvsagt trenger noen offentlige etater en stab med kommunikasjonsfolk, som Skatteetaten og helseinstitusjoner. Her er det direkte kommunikasjon med oss innbyggere, og hvis det er helt uklart for folk hvordan du leverer selvangivelse eller bestiller en time hos fastlegen – så blir jo det en tidstyv uten sidestykke. Likevel, bør det også her være moderasjon – hva er det mest nødvendige. Noen utlysninger har jeg sett, og lurt på om det virkelig er behov for en slik stilling i et offentlig organ av den størrelsen, eller av en veldig spesialist funksjon. Jeg vil ikke «henge» ut noen, men det finnes mange etater og direktorater i dette landet. I slike tilfeller kan det være bedre å holde døren oppe for innleie av ressurser, da vil du på sikt også se hvor vidt det faktisk trengs en 100 prosent kommunikasjonstilling.

Jeg hadde ikke jobbet med kommunikasjon hvis jeg ikke mente det hadde verdi, så for all del ikke legg ned kommuninikasjonsavdelingen! Men, det er ikke rett frem hvordan verdi tilføres, og som Apeland sier så står private bedrifter helt fritt til å disponere egne midler og ressurser. For det offentlige er det annerledes, her må hver stilling nøye måles og veies. Det er ikke ofte jeg i SV jeg finner min meningsfelle, men forslaget til SVs Andreas Sjalg Unneland om ansettelsesstopp på kommunikasjonsstillinger i staten kan da ha noe for seg?