Jeg bor sammen med en lege. En som har et av samfunnets viktigste oppgaver, og forstår betydningen av det. Selv jobber jeg som kreatør i kommunikasjonsbyrået Trigger. Ganske ofte spøker vi hjemme om den dagen menneskeheten står overfor en apokalyptisk katastrofe. Hvordan min mann garantert har en plass i denne overlevelsesbunkeren hvor man samler menneskene med nytteverdi for fremtiden, mens jeg blir stående utenfor. Man trenger vel ikke kreative kommunikasjonsrådgivere for å bygge en ny sivilisasjon.

Eller?

Med inntog av nye, avanserte tech-innovasjoner er tankeøvelsen «hvem skal med i overlevelsesbunkeren» verdt å bruke tid på. Kunstig intelligens-bølgen vokser i rasende fart, og er på vei til å treffe oss hardere enn det vi er forberedt på. Og mens de fleste arbeidsplassene ruster opp med KI-kompetanse, vokser behovet for mellommenneskelige interaksjoner drevet på god, gammeldags emosjonell intelligens. Ifølge LinkedIn har evnen til å kommunisere blitt den mest ettertraktede egenskapen på arbeidsmarkedet. Hele 72 prosent av bedriftsledere er enige om at «myke egenskaper» med kommunikasjon i spissen er mer verdifulle for en organisasjon enn KI-kompetanse.

Selv ekspertene innen KI er enige. De mener at ferdighetene som er nødvendige for å jobbe med KI-systemer, som for eksempel å formulere effektive «prompts», ligner på de ferdighetene vi trenger for å kommunisere og resonnere effektivt med andre mennesker. Sjefen for KI hos IBM har nylig anbefalt alle som ser etter en teknologijobb i 2024 å skaffe seg ferdigheter innen språk og kreativ tenkning, slik man lærer i studier innenfor humaniora2.

Mange snakker om hvilken risiko kunstig intelligens utgjør for våre arbeidsplasser, men det er fortsatt få som løfter opp viktigheten av kommunikasjonen som må til for å forankre disse endringsprosessene både internt i organisasjonene, og ut til folket. Omfattende endringer krever smart og omtenksom håndtering. Og den skjer ikke uten smarte budskap og en god del emosjonell intelligens.

Det å forstå seg på menneskers psykologi er langt fra enkelt. Teorien om det rasjonelle mennesket som lett kan manipuleres med rasjonelle insentiver har for lengst forlatt akademia. I dag vet vi at over 90 prosent av valgene vi tar er ubeviste og baserte på følelser. Tech-baronen Elon Musk fikk kjent dette på kroppen da han overtok Twitter. Før oppkjøpet av dagens «X» hadde Musk hånda på rattet på hele fem banebrytende teknologiselskaper, alt fra selvkjørte biler og nevroteknologi til romraketter som skal ta oss opp til Mars. Med jernhånd styrte Musk alle beslutningene, og hadde full kontroll over det meste av selskapenes ingeniørløsninger. Så kastet han seg på Twitter-utfordringen der det plutselig handlet om mennesker, ikke maskiner. Da ble ting mye vanskeligere.

For å sitere Walter Isaacson når han beskriver en av Musks mislykkede X-innovasjoner: «One problem was that this requires humans, as well as lines of code». For ja, mennesker er mye vanskeligere å håndtere enn linjer med kode. Mennesker lar seg ikke optimalisere på lik linje med et samlebånd i en bilfabrikk. Skal du klare å håndtere mennesker, kreves det et sett med egenskaper som selv genier som Musk ikke besitter. Mennesker er på mange måter enda mer kompliserte enn romraketter.

Verdens bedriftsledere har forstått at evnen til å kommunisere er noe av det viktigste vi kan ta med oss i den usikre fremtiden. Selv var jeg vitne til hvordan kommunikasjon kan skrive historie. Der jeg vokste opp, i Polens hovedstad Warszawa, førte dialogen rundt forhandlingsbordet til en enighet om å oppløse det kommunistiske partiet og gjennomføre Polens første demokratiske valg etter andre verdenskrig. Året var 1989. Dialogen rundt bordet ble starten på kommunismens fall i Øst-Europa. En revolusjon med silkehansker – med ord som det eneste våpen.

Samfunnet trenger en sterk kommunikasjonsbransje fordi samfunnet trenger fagfolk med både kompetanse og talent for å forstå mennesker. Men skal vi få verden til å tro på oss, må vi først begynne å tro på oss selv. Vi trenger å bli bevisst viktigheten av vårt samfunnsbidrag. Vi bør ha selvtillit til å fortelle nyutdannete kommunikasjonsstudenter at de er på vei inn i et av samfunnets viktigste yrker. Vi bør ikke være redde for å prise våre tjenester på lik linje med andre viktige samfunnsaktører. For som Minouche Shafik, presidenten ved Columbia University, sa: «I fortiden handlet jobber om muskler. Nå handler de om hjernen, og i fremtiden vil de handle om hjertet».

Så da er det bare å heve hodet og gå med selvsikre skritt inn i overlevelsesbunkeren.