Det er to år siden invasjonen av Ukraina, ti år siden annekteringen av Krim. For to uker siden var vi vitne til Putins propaganda og historieforfalskning i intervjuet med Tucker Carlson. Og forrige uke ble Aleksej Navalnyj, den fremste motstemmen til Putin, angivelig drept.

Tilstanden i Russland minner mye om det George Orwell advarte om i boken 1984. Stein Sneve i Avisa Nordland er blant dem som har knyttet 1984 opp til Putins propaganda, med et historisk bakteppe som er verdt å lese. I 1984 forsøker hovedpersonen Winston Smith å tviholde på sannheten. Men det er ikke lett. Han lever nemlig under autoritære styresmakter som blant annet driver historieforfalskning. Smith vet for eksempel godt hvilke land som har vært i krig mot hverandre. Styresmaktene forteller imidlertid en helt annen historie. Orwells budskap er: «den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden».

Putin vil ha kontroll på fortiden, slik at han kan kontrollere fremtiden. Med et pennestrøk forsøkte han å viske ut det faktum at russisk historie, sammen med belarusisk og ukrainsk, vokste frem i Kiev-Rus – en utstrakt statsdannelse med maktsentrum i det som er dagens Ukraina. Putin sørget for å få skrevet om denne historien. I de russiske historiebøkene heter det ikke lenger «Kiev-Rus», bare «Rus», og alle russiske skolebarn lærer nå at Russland og Ukraina alltid har vært ett. Dette bruker Putin blant annet til å rettferdiggjøre invasjonen av Ukraina.

Det trengs bare å fjerne ett ord – ett ord – så kan fortid, fremtid og tanker kontrolleres. Vi vet ikke hvilken effekt dette får. Vil de som vokser opp tro på Putins historieskriving? Eller vil de skjule meningene sine? Det er uansett menneskelig å tro på det læreren sier. Men hvis folk tviholder på sannheten, som Winston Smith forsøkte i 1984, må de holde det for seg selv. Represaliene fra Putin-regimet er beinharde – det så vi nylig ved fengslingen av over 150 demonstranter som møttes for å minnes Navalnyj.

Daglig leder i Kommunikasjonsforeningen, Anne-Lise Mørch von der Fehr, kommer med kloke refleksjoner om samfunnsansvaret til de som jobber med kommunikasjon i kampen mot «digitalt søppel i ekte forkledning». Poenget har overføringsverdi i kampen mot feilinformasjon og propaganda fra autoritære regimer. Det blir vår oppgave å sørge for at Putins propaganda møter på motstand. Vi har, som mange andre, begrenset med innsikt i alt som foregår i Russland. Men det at vi har frie medier og fri presse, forskere som jobber med Russland- og Ukraina-tematikk, grenser til Russland og flyktninger boende her, medfører et særskilt ansvar for å få innsikt og belyse hva som foregår.

For to år siden begynte skoler i Russland med obligatoriske, ukentlige seremonier der det russiske flagget heises og nasjonalsangen synges. Siden september 2022 har russiske skoler begynt med «Viktige samtaler»-skoletimer, der temaer om patriotisme, militæret og Ukraina må diskuteres. Elever i russiske skoler bruker interaktive kart over Krim i «Viktige samtaler»-faget. 5. klassinger kan trykke seg inn på videoer som viser voldelige sammenstøt i 2014. En informant jeg snakket med, som var lærer på en grunnskole i Russland, fortalte meg også om hva som skjedde kort tid etter invasjonen: Foreldre og lærere fikk elevene til å skrive brev til russiske soldater. Brevene skulle glorifisere «heltegjerningene» til soldatene, og hver uke var det lærere som dediserte en skolepult i klasserommet til en russisk soldat i Ukraina. «Grunnleggende livssikkerhet» er et annet fag som under Putins styre har blitt militaristisk. I dette faget må russiske elever gjennom obligatorisk militær trening.

Jeg skriver mer dyptgående om utviklingstrekkene i russiske skoler i Education under threat? (2023), men vi må anta at situasjonen i det russiske skolevesenet har blitt enda verre siden da. Tucker Carlson-intervjuet forblir nok bare ett av flere eksempler på at kommunikasjonsstrategien fra Putin er strømlinjeformet, gjennomtenkt og kynisk. At Putin kaller Ukraina for en «kunstig» og «nazistisk» stat, er imidlertid ikke nytt. Budskapet har rukket å gjennomsyre russiske pensumplaner i lang tid. Og det skjer for sjeldent at vi får dyp innsikt om dette i norske medier – foruten fra enkelte, slik som Per Anders Johansen i Aftenposten og Dagbladets Morten Strand.

Gravejournalistikk er en av flere ingredienser i vaksinen mot propaganda. Kanskje den viktigste. Ukrainsk frihet vil avhenge av frie og uavhengige medier i både Russland, Ukraina og internasjonalt. Alle vi andre må også bidra til at fakta og verifiserbar informasjon preger forståelsen av konflikten. For slik vi nå kjenner situasjonen i Russland og Ukraina, to år etter invasjonen, vil de utvilsomt trenge mer av det.