Hvorfor er ikke vi nordmenn mer opptatt av omdømmet vårt? På hvordan de som skal reise hit som turister, eller kjøpe norsk laks og norske møbler og klær, kommer til å se på oss i framtiden? 

Tror vi at vi er helt usårlige her oppe? Vi som gjerne stiger opp på den høyeste hesten når ledere i andre land bryter med menneskerettigheter eller bedriver miljøkriminalitet. For mens ekstremvær og skogbranner for lengst har vist verden at klimaendringene faktisk skjer akkurat nå, forsetter vi hårdnakket, og mot alle klimafaglige råd, å pumpe penger inn i oljenæringen. 

Og som ikke det er nok har den norske regjeringen besluttet å åpne for gruvedrift etter mineraler på den sårbare havbunnen i nord. Dette kan ifølge WWF Verdens Naturfond være brudd på både norsk og internasjonal lov og skade Norges omdømme internasjonalt. Land som blant annet Frankrike, Tyskland, Sverige og Finland, og store globale selskaper som Google, BMW, Volvo og Samsung har for lengst støttet et moratorium på havbunnsmineraler inntil vi har mer kunnskap. 

Mens vi turer fram, akkurat som i oljepolitikken. Skal vi virkelig være landet som baner vei for en hel gruveindustri og starte en internasjonal konkurranspiral om å grave opp havbunnen? Skal vi være alibiet andre stater bruker for å gjøre det samme? 

«Look to Norway» burde handle om grønne innovasjoner, vakker natur, et fantastisk sosialdemokrati og globalt fredsarbeid, ikke om olje, havbunnsmineraler, hval, lakselus og klimafornektere. 

Regjeringens eget klimautvalg konkluderte nylig med at vi bør ha full frys i oljeletingen umiddelbart. Det internasjonale energibyrået IEA, som i flere år ble ansett som oljebransjens beste venner, tar mer og mer avstand fra fossil energi, og mener at argumentene aldr har vært svakere for å pumpe opp mer olje og gass. Og under det store klimatoppmøtet i Dubai nå i desember, ble verdens land for første gang enige om at vi skal gå bort fra fossil energi. Mens regjeringen Støre følge Hurdalsplattformens mantra om å utvikle ikke avvikle oljenæringen – som regjeringen før dem. 

Denne villede politikken har allerede ført til at Norge ligger håpløst langt etter på utvikling av havvind. Selv Belgia, som nesten ikke har kystlinje, produserer mer enn oss. Den har også ført til et frynsete omdømme internasjonalt. 

For ikke lenge siden ble Norge nektet taletid på FNs Climate Ambition Summit. Danmark og Island sto på listen. FN sin generalsekretær hadde da også uttalt at bare de landene som har troverdige planer for sin omstilling fikk tale. Danmark har som kjent kuttet klimautslippene sine med 50 prosent, her hjemme har vi klart 5 prosent. 

Dagen etter forrige stortingsvalg hadde den danske avisen Information satt av hele forsiden til følgende beskjed: «Kjære Norge, hvis ikke dere, som har et oljefond på 12.000 milliarder, kan gjennomføre et raskt grønt skifte, så kan ingen. Vi venter spent på den nye regjeringens klimaplan. I dag er fondet på nesten 16.000 millarder, uten at det ser ut til å endre politikken.» 

CNN og Financial Times kaller oss klimahyklere. New York Times skriver om «The Norwegian Paradox». The Economist skriver at vi tjener pinlig mye på krigen i Europa. Mens flere andre medier anklager oss for dobbeltmoral i klima og miljøpolitikken fordi vi subsidierer elbiler og regnskogsvern med den ene hånda, og åpner nye oljefelt med den andre. 

På en global indeks over klimapolitikk er Danmark på førsteplass, mens Sverige, Finland og Storbritannia alle er blant topp seks. Norge er på 70. plass. Ikke et bra sted å være, når de aller fleste er enige om at klimakrisen er den viktigste saken i vår tid. 

Jeg er redd dette på sikt kan bli mye verre enn noen riper i et oljesmurt omdømme. Vi er selv en av de fremste til å heve den moralske fanen når andre nasjoner gir blanke i hva resten av verden måtte mene og turer fram som de selv vil. Vi har sågar gått til boikott og handelsrestriksjoner når overtrampene er for store. 

Er det helt naivt å tro at ikke det samme kan skje med oss? Internasjonalt ser vi at både investorer, forbrukere og turister setter stadig høyere krav til bærekraft når de bestemmer hvor de skal bruke pengene sine. Og da er det ikke sikkert Norge blir førstevalget i framtiden. 

Heldigvis finnes det en velprøvd oppskrift fra andre land med oljemilliarder på bok: En oppskrift som virker mot både brudd på klimalover og menneskerettigheter. Sport! Og helst fotball. Dersom du sponser eller kjøper en fotballklubb eller en fotballspiller som er kjent nok, og betaler dem for å tale din sak, kan det hende at det overskygger alt det du ikke ønsker fokus på. 

For litt over tyve år siden hadde vi bare én av verdens beste spillere i Premier League. Nå har vi to. I tillegg er Manchester United for salg, treneren på lånt tid, og Solskjær uten jobb. Så hva venter du på Jonas? Ring Nicolai Tangen og be ham legge inn bud på alt og alle. Mens noen fortsatt vil handle med oss.