På noen annen måte kan innstillingen til nytt sentralstyre ikke tolkes. Alle i den øverste ledelsen får fortsette. Riktignok degraderes Bjørnar Skjæran, men den blide nordlendingens kommende verv som igjen mening medlem av sentralstyret, kan ikke leses som om han alene er ansvarlig for Arbeiderpartiets nedadgående spiral.

Etter mye om og men innstiller valgkomiteen på gjenvalg av Kjersti Stenseng som partisekretær. Et naturlig spørsmål blir da: Hva skal til for at den øverste ansvarlige for partiets omfattende sekretariat sentralt, regionalt og lokalt må gå av? Det å være partisekretær i Arbeiderpartiet betyr å inneha makt. Det er en mektig posisjon, til sammenligning av en helt annen politisk betydning i partiorganisasjonen enn å være generalsekretær i Høyre.

Partisekretærens fremste oppgave er å sørge for at de tusener av ansatte og tillitsvalgte er på hogget, at aktiviteten i lokallagene blomstrer og ikke minst fange opp politiske strømminger hos «folk flest». Rett og slett sørge for at det er en fungerende dialog mellom Youngstorget og partiapparatet lokalt. Det kan umulig herske noen som helst tvil: Her har det sviktet. Ikke bare litt, men svikten har vært grunnleggende. Likevel kommer altså valgkomiteen til at ingen skal stå til ansvar. Det må bety at alle har et ansvar, inklusive partilederen, for at Norges historisk sett dominerende parti har en oppslutning på 16-17 prosent.

Russlands krig mot Ukraina stiller også Norge overfor betydelige utfordringer. Enhver regjering ville ha hatt problemer med å løse de ekstraordinære oppgavene krigen medfører. Folk fest vil forstå det, bare konsekvensene av utfordringene blir forklart på en forståelig måte.

Støres regjering måtte ikke bare håndtere krig, men også pandemi. En nærmest uoverkommelig oppgave. I dialogen med opinionen sviktet det. Selv tillitsvalgte med årelang erfaring i parti- og fagbevegelsen, har i fortvilelse, for ikke å si forbannelse, sett hvordan høye strømregninger og galopperende renter og priser ikke er blitt forklart, men dårlig bortforklart. Det har vært en kommunikasjon på avveie, en tafatthet hvor opposisjonen stillesittende og uten for store anstrengelser har kunnet høste poenger som lavt hengende frukter.

Både partileder Jonas Gahr Støre og valgkomiteens leder, LO-sjef Peggy Hessen Følsvik, beskriver innstillingen som en klar fornyelse. Tonje Brenna og Jan Christian Vestre betyr både foryngelse og fornyelse. De har begge et flott engasjement, er debattglade og de vil åpenbart noe med sine nye verv. Mot dem taler at de fire på toppen alle er fra Østlandet og to av dem mangemillionærer, men Vestre svarer også på dette punktet veldig godt for seg.

Den siste tida har det vært en relativt sterk kritikk mot at det har vært for mange med sentrale verv og oppgaver i sentralstyret. Den kritikken har åpenbart ikke hatt virkning på valgkomiteens medlemmer. Dersom landsmøtet slutter seg til innstillingen, vil det være åtte regjeringsmedlemmer blant de 21 medlemmene. LOs tre mektigste tillitsvalgte, Peggy Hessen Følsvik, Fellesforbundets Jørn Eggum og Fagforbundets Mette Nord, er alle tre i sentralstyret. Oslos byrådsleder Raymond Johansen får fortsette til tross for geografien og inn som ny kommer stortingspresidenten, Masud Gharahkahni.

Det vil være feil å kalle denne sammensettingen som noe annet enn topptung og tar ikke hensyn til behovet for å høre og fange opp hva grasrota måtte mene. Og den fremste lytteposten her mener valgkomiteen fortsatt skal være partisekretær og sentralstyremedlem Kjersti Stenseng.

Men det er landsmøtet som bestemmer. Og Helga Pedersen har ikke gitt beskjed om hun vil utfordre Stenseng.

Roen har ikke senket seg over Arbeiderpartiet.