Tilpasning. Aldri har ordet vært viktigere. Ordets betydning er å innordne seg, finne nye måter å passe inn i omgivelsene på. Post-pandemi og pre-klimatoppmøte er det tid for å brette opp ermene.

Denne uka samles politikere, beslutningstakere, organisasjons- og næringsliv i Glasgow for FNs 26. klimatoppmøte COP26. Det er duket for dypdykk og forskning, samtaler, selskapstaler og small talk. Den amerikanske presidenten Joe Biden kaller møtet siste sjanse. Du kan like det eller ei, men hvordan det går i Skottland de neste to ukene blir avgjørende for det Gro Harlem Brundtland allerede i 1987 kalte «vår felles fremtid».

Jeg jobber sammen med mange som er bekymret for fremtiden. Dette er folk som skjønner at de må handle, at de må legge om, men de famler litt i hvordan og når. De vil gjerne snakke om at de bidrar, men bidrar de egentlig nok? Og holder det å snakke om det, må de også gjøre ting på nye måter?

Når tar kommunikasjonen steget inn i forretningsutviklingen? Når blir bærekraft en del av organisasjonens DNA for alvor? Kanskje er det nettopp denne uka?

For et par uker siden var jeg på høstferie. Vi gikk innover fjellet. Syvåringen hadde sykkelen med. Han fór innover, mellom lyng og fjellbjørk. Snart stod han og ventet ved et stiskille. Vi skulle vestover, men jeg kunne se på ham at nå ville han noe annet.

- Det der er ikke en sti, det er et kutråkk, sa jeg (43) bestemt.

- Men fjellet ligger jo den veien, sa han og pekte mot fjellet som ruvet foran oss.

Det så faktisk smartere ut å ta kutråkket som han foreslo, men jeg nølte.  Det regnet, og han trakk regnjakka tettere rundt kroppen. Jeg ristet på hodet.

- Det er et slags synsbedrag, sa jeg, dessuten pleier vi alltid å gå denne stien. Vi skal jo til toppen, spise matpakken, se utover, som vi pleier.

Han så dumt på meg.

- Jeg har ikke gått der før, innrømmet jeg.

Han hevet øynebryene.

- Du «har ikke gått der før»? gjentok han spørrende.

- Jeg har gått her i årevis. Jeg har aldri gått den stien, jeg har ikke engang sett den!

- Men i dag gjør vi det. Idag går vi en annen vei, sa syvåringen.

Så syklet han innover på feil sti. Bikkja var allerede syklet etter, jeg stod igjen ved stiskillet. Men hva er egentlig feil sti? Hva er egentlig målet? Når skal man følge planen, og når skal man legge en ny fordi målet er justert? Og hva når man ikke egentlig vet hva målet er?

Når er nye ideer så gode at man må akseptere at justeringer må til?

Når skal du gå fra å investere i sikre, tradisjonelle selskaper og måter å jobbe på, til å prøve å gjøre ting på nye måter? Antakelig er tidspunktet for at målet ditt skal justeres fra å bidra til tradisjonell økonomisk vekst, til grønn vekst akkurat nå. Kanskje er det akkurat denne uka du skal gå for omstilling.

Temaene for klimatoppmøtet denne uken er tilpasning, skadebegrensning, finansiering og samarbeid. Der jeg stod i regnet og så ryggen på syvåringen innover vidda, så kjente jeg forsiktig avmakt. «Hallo, vi pleier jo ikke gå her, vi går jo alltid den andre veien.»

Hva i all verden kom vi til å få ut av turen nå, når vi ikke lenger skulle til toppen?

Kommunikasjon handler ikke bare om å velge hva du skal snakke om og hvordan du skal formulere deg for å få ønsket oppmerksomhet. Kommunikasjon handler vel så mye om å utvikle organisasjonen (i dette tilfellet familie på tur) til å tilpasse seg nye mål.

Antakeligvis er ikke målet det samme etter at man har hatt en runde ved stiskillet, likevel.

På toppen har vi alltid pleid å diskutere himmelretninger, omkringliggende topper, kanskje kunne vi se hjem? Nå ville sjuåringen snakke om busker, vegetasjon, bær, myr og gjørme. «Hvordan vet bærene når de skal modnes?» og «kan vi lage en sykkel som går på stylter, så vi kan forsere myra».

Å justere målsetningene handler om å ta inn relevant kunnskap og bruke den for å komme seg nye steder der det spirer og gror, der man løser et problem.

Vi kaller dette ofte smart forretningsutvikling. På sitt beste bidrar det til sosial og økonomisk bærekraft. Det skaper robuste systemer og tilpasningsdyktige organisasjoner. Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide vet dette, når de er i Skottland denne uken.

Det handler ikke om hvordan du pleier å gjøre det, det handler om hvordan du må gjøre det om og når vi skal forandre verden.

Tipper at det må inn i traffic mandag neste uke, dersom organisasjonen din skal ha fremtidens generasjoner som marked.

Skriv det ned, og øv deg på å si det, så er du klar til å ta ordet når alle på jobben hører deg:

Toppen er ikke lenger målet.