Om norsk politikk kan det i dag definitivt sies: Vi vet hvilken regjering vi har, men vi har ikke peiling på hvilken regjering vi får etter valget 13. september. Erna Solberg har snart vært statsminister i åtte år. Hun har vunnet respekt og anerkjennelse ut over egne partirekker, men hennes store politiske prosjekt, varte bare i ett år og to dager.

Etter valgseieren i 2013 valgte Høyre å gå i regjering med Fremskrittspartiet og brøt dermed tradisjonen å samarbeide med sentrumspartiene. Helt til januar 2018 var Høyre og Frp alene i regjering, men så kom Venstre med. Det kan vel sies at da begynte for alvor uroen i regjeringsrekkene. Allerede ved det liberale partiets inntreden ble det klart at prosjektet var for bredt i sentrale politiske spørsmål som klima og integrering.

I januar 2019 gikk det fra uro til splid. Etter en bitter strid i KrF, besluttet et knapt flertall i KrFs styrende organer å gå med i regjering og med det var vel idyllen definitivt over. Med KrF på laget fikk Erna Solberg sin store politiske drøm oppfylt: En såkalt borgerlig flertallsregjering med alle fire: H, Frp, V og KrF. Det viste seg imidlertid ganske raskt at i politikken var og er avstanden mellom de fire partiene for stor. For mange kompromisser, og spesielt for Frp ble det hele for grått og kjedelig. Partiet lette etter en utvei og vedtaket om å hente hjem IS-kvinnen og hennes barn fra Syria, var begrunnelse god nok til å si adjø.

Skulle – mot formodning – de fire partiene få flertall etter valget, er et nytt samarbeid mellom de fire i regjering utelukket. Erna Solbergs største prosjekt har en gang for alle spilt fallitt. Det er skrevet mye om at avstanden mellom Krf/Venstre og Fremskrittspartiet er for stor, men mindre om at et verdikonservativt Høyre har lite å gjøre i regjering med et populistisk parti som deler medmennesker inn i grupper og dyrker motsetninger. Det var enkelte i Høyre som advarte i 2013. Men det viste seg overraskende raskt at det store flertallet av Høyres tillitsvalgte mente at det var bedre å ta Fremskrittspartiet inn i regjering, enn å la partiet vokse seg stort på utsiden, som jo begrunnelsen var. Og de fikk for så vidt  rett: I  2013 fikk Frp over 16 prosent, mens de i år må kjempe for å få ti prosent.

Fremskrittspartiet nye leder, Sylvi Listhaug, har etter en noe innledende nøling, landet på at hun helst ser at Erna Solberg fortsetter som statsminister. Hun er imidlertid tindrende klar på at Frp ikke kommer til å gi sin støtte til en regjering partiet ikke selv er med i. Dermed er det klart for fire år i opposisjon. Det er særdeles vanskelig å se for seg et alternativ etter valget hvor høyrepopulistene tas med i regjering.

Om det er uklart på den blå siden av norsk politikk, er det bare småtterier mot hva vi nå opplever på den rødgrønne siden. Hovedårsaken til kaoset heter Trygve Slagsvold Vedum. Alternativet har lenge vært uklart, men etter et intervju med Sp-lederen i Aftenposten i helga, er det kaos. Slagsvold Vedum tar nå ytterligere skritt bort fra et samarbeid med SV i regjering. Han sier det nå så høyt og klart at han er i ferd med å gjøre det noe nær umulig å endre standpunkt uten å miste ansikt. Hva vil han oppnå?

Til Aftenposten presterer han å si – om mantraet «Vi vil ha en Sp/Ap-basert regjering» – at en slik regjering kan samarbeide med Høyre om forsvar, olje og innvandring. På den annen side, SV skal samtidig være alliert: «I forskjells- og sentraliseringspolitikken vil SV være mye nærmere oss. Men i olje- og gasspolitikken ønsker SV en helt annen kurs.»

Den eneste fornuftige kommentaren til disse politiske krumspringene fra Sp-lederens side kommer fra statsministeren: «Han må ikke tro at han kan trylle vekk det faktum at han går til valg på en støtte fra venstresiden i norsk politikk. Han må ta inn over seg at han valgt side.»

Så hva er situasjonen på rødgrønn side før valget. Kort oppsummert ser den slik ut:

Rødt: Vil ikke være med i regjering

MDG: Vil ha regjering med MDG, Ap og SV

Ap: Vil ha regjering med Ap, SV og Sp

SV: Vil gjerne samarbeide med både Rødt, Ap, Sp og MGD  i en eller annen form

Sp: Bare med Ap

Ap: Vil ha Jonas Gahr Støre som statsminister

Sp: Vil ha Trygve Slagsvold Vedum som statsminister

Jaja, vi får vente og se. En regjering får landet. Spørsmålet er om det kanskje er best med en ren Høyre- eller ren Arbeiderparti-regjering som søker sammen i de store, nasjonale spørsmålene. Men det er jo slett ikke sikkert at de to får flertall alene, så da må de søke samarbeid hos andre. Enkelt skal det ikke bli.