I forhold til Oslo er det nå om dagen livlig i Arendal. Restaurantene er åpne. I varmen fra den litt nølende vårsola er det uimotståelig fristende å slå seg ned ved et bord i Pollen og bestille noe skummende. Likevel, det er stille i sørlandsbyen i forhold til hva vi er vant med, alle oss som nå kjenner den best fra uke 33, de faste dagene i august for avvikling av Arendalsuka. I fjor ble den avlyst, i forfjor var det over 100 000 som besøkte byen.

Like mange blir det nok ikke i år, men fei enhver tvil til side: Det blir Arendalsuka med åpning mandag 16. august og allerede første kvelden den tradisjonsrike partilederdebatten.  Deretter et bredt og mangfoldig program tvers gjennom hele uka fra en rekke scener. Hvor stort innsalget av publikum vil bli, avgjøres selvsagt av de da gjeldende reglene for smittevern, men arrangementene går uansett av stabelen.

I år er det tiårsjubileum for det som skulle ha blitt den første Arendalsuka i 2011. Terroren mot Regjeringskvartalet og Utøya førte naturlig nok til en avlysning, men politikere som hadde takket ja til å delta i 2011, kom tilbake i 2012. Så vi gleder oss ekstra nå, ikke minst etter at vi denne uka på Arendalsukas hjemmeside kunne lese følgende svar fra kommuneoverlegen i smittevern, Preben Aavitsland:

«Det er vanskelig å spå om denne epidemien, men alt tyder nå på at epidemien er over før august, og at det da nesten ikke er noen smittetilfeller i landet, og iallfall svært få alvorlige tilfeller.» «Jeg tror ikke det vil være restriksjoner på hvor mange som kan møtes i gatene og på offentlige plasser i august.» «Jeg tror situasjonen vil være som i gode, gamle dager, men det er en mulighet for at det blir noen nasjonale begrensninger på antall gjester slik at det ikke blir overfylt innendørs.»

Overbudets landsmøter
La oss krysse fingrene for at overlege Aavitsland får rett. Imens kan vi jo «hygge» oss med landsmøtesesongen i dette viktige og helt spesielle valgåret. Så langt er det dessverre grunn til å fastslå: Det er ille hvor lett partier tyr til lettsindig overbud for å trekke til seg nye velgere. MDG, SV, Fremskrittspartiet og ikke minst KrF programfester løfter til en kostnad som må få det til å gå isende kaldt nedover ryggen på den sittende og kommende finansministeren – uansett om navnet er Sanner eller ei.

Verst er vel MDG som skal skru igjen oljekranene og dermed kommer til å mangle milliarder. Best er kanskje SV som ærlig innrømmer at partiet vil øke skattene med 22 milliarder for å få gjennom deler av sine løfter. Problemet – for SV – er at storebror Arbeiderpartiet aldri kommer til å gå med på en økning i denne størrelsesorden, så det blir med ord fra SVs side.

Edruelige Høyre
Det er grunn til å tro at Høyres landsmøte kommende helg blir mer edruelig enn de fire overnevnte partienes. Partiet har hatt regjeringsmakten i snart åtte år og lært en lekse om balansen mellom inntekter og utgifter. Dessuten er det vel fortsatt noe av den «willochske nøysomheten» som sitter igjen i veggene i Høyres Hus.

Så det mest interessante med Høyres landsmøte blir nok ikke løftene for de kommende fire år, men hva som sies om samarbeidskonstellasjoner på borgerlig side etter FrPs landsmøte sist helg.

Frp først!
For det var litt av et landsmøte vi var vitne til i Fremskrittspartiet. Norsk politikk har definitivt fått et «vilt kort» blant partilederne. Sylvi Listhaug er ikke som andre partiledere, og det tar hun åpenbart som et kompliment. Den politikeren som jeg tenker først på når jeg hører Sylvi Listhaug, er Donald Trump. Om hun også tar det som et kompliment, skal jeg la stå ubesvart.

Uansett, det er hevet over enhver tvil at den norske utgaven av Trump retorisk har mye til felles med den amerikanske originalen. På landsmøtet omtalte hun innholdet i et svar i Stortinget fra sin tidligere sjef, Erna Solberg, som «så kaldt, så kjølig.» Dermed karakteriserte hun også statsministeren

Sylvi Listhaug trakk også en sammenligning mellom lederne for den avdøde Sovjetstaten og dagens rødgrønne politikere i Norge. Hallo! Hva med å ta en titt i en historiebok.

Dessuten: Nå skal det «gønnes på.» Jeg tror jeg vet hva det betyr, for hun har sagt det før: Fremskrittspartiet først! I dette ligger et løfte til velgerne om at partiets interesser skal komme først. Hvis det ikke er snakk om å være med på ett eller flere overbud, så skal partiet snu ryggen til kjedelige og grå kompromisser og forlik. Partiet skal dyrke sin egenart på vegne av «folk flest,» kanskje noen andre enn «vanlige folk,» som folk også blir kalt nå om dagen.

Alenegang
Denne alenegangen, denne viljen – og ikke minst løftet – om å stå alene, er slett ikke noe nytt i norsk politikk. Sylvi Listhaug sier at hun hverken er Carl I. Hagen eller Siv Jensen. Det har hun åpenbart helt rett i, men retorisk og partitaktisk er det ingen tvil om at hun har langt mer til felles med Hagen enn med Jensen.

Tidlig forstod Carl I. Hagen at nøkkelen til suksess for et populistisk parti, fri for tradisjonelle blokker og samarbeidsmønstre, ligger i å gå egne veier, søke alenegang, dyrke motsetninger og være omtrentlig og overdrevet i karakteristikkene av andres politikk og politikere. Hagen hadde tidels betydelige suksess, men populismens rovdrift har sin pris. Ikke minst er ethvert populistisk parti en upålitelig samarbeidspartner. Det ligger i populismens natur etter beste evne å halte etter opinionen. Slikt kan ytterliggående bevegelser vokse på – for så bratt å stupe.  Europa er full av eksempler.

Hva sier Høyre?
Hva sier Høyres landsmøte til utviklingen i FrP, eller «det blå alternativet for vanlige folk,» som Sylvi Listhaug kaller sitt parti. Antitetisk betyr vel det da at Høyrefolk ikke er så vanlige folk, men la det ligge. Det avgjørende er om Høyre virkelig fortsatt vil holde fast ved at Fremskrittspartiet er en naturlig samarbeidspartner.

Jeg ser fram til – håper jeg – nøye å følge Høyres landsmøte.