Undrer meg på om Erna Solberg angrer? I 2013 prioriterte Høyre for første  gang å gå i regjering med Fremskrittspartiet. Hva er takken? Det var et bevisst valg Erna Solberg foretok etter valget i 2013: Hun startet sitt meget møysommelige arbeid mot hennes store drøm og mål: En borgerlig flertallsregjering. Som vi vet i dag: Statsministeren lykkes – før hun feilet.

For i januar 2020 sa Fremskrittspartiet takk for seg, og det etter at Venstre gikk i regjeringen i januar 2018 og KrF ett år senere.

Venstre meldte seg på til tross for at partiledelsen hadde garantert oss velgere at et samarbeid med FrP i regjering ikke bare var uaktuelt, men totalt uakseptabelt. KrF ble med på laget etter at partiet maktet det kunststykke å få mange av oss til å sitte klistret foran skjermen for å følge partiets fylkesmøter. Om ikke annet, så var i alle fall det imponerende.

Men nå er flertallsdrømmen til Erna Solberg gruset en gang for alle; i alle fall så langt det er mulig å forutse hva som vil skje i norsk politikk. På borgerlig side er det åpenbart at alternativet derfor også etter valget, er en mindretallsregjering. Nå tyder jo det aller meste på at Jonas Gahr Støre overtar, men som jeg har skrevet før: Heller ikke når det gjelder valgresultatet er ingenting klart før alt er klart.

Kort oppsummert: Fremskrittspartiets år i regjering var preget av en stødig finansminister og kaos i Justisdepartementet. Siv Jensen kjempet så å si daglig for at partiet ikke bare skulle vise seg styringsdyktig, men også ansvarlig. Langt på vei lykkes hun, inntil det hele surnet så til de grader på grunn av for mange kompromisser med Venstre og KrF i kjernespørsmål som blant annet innvandring/integrering og bil/bompenger. Oslo-representanten Christian Tybring-Gjedde ble stadig krassere i sine uttalelser, godt støttet av den aldri hvilende Carl I. Hagen. I dag er Tybring-Gjedde førstekandidat i Oslo, Hagen i Oppland.

Sylvi Listhaug har gjort det tindrende klart at Erna Solberg ikke kan påregne Fremskrittspartiets støtte og i Stortingets debatter må det med rette kunne hevdes at tonen fra Listhaug er mer aggressiv enn fra opposisjonsleder Jonas Gahr Støre.

Regjeringens beslutning om å hente hjem IS-kvinnen var avgjørelsen som FrPs ledelse mente var en god sak for partiet å gå ut av regjeringen på. Siv Jensen hadde tatt partiet inn i regjering; hun tok også partiet ut. Tybring-Gjedde/Hagen- fløyen jublet høyest, men Jensen forsikret om at hun ville fortsette som partileder. Den forsikringen gjaldt helt til i februar i år. Da hadde hun fått nok, kunngjorde sin avgang og fikk favnen full av roser fra såvel tilhengere som fra arge politiske motstandere.  Et flott trekk ved Norge.

Siv Jensen nøyde seg imidlertid ikke bare med å si takk for seg, hun introduserte i samme åndedrag Sylvi Listhaug som partileder.Og dermed er det av med hanskene. Nå er det et hardtslående, populistisk parti som skal sette seg selv først og grupper opp mot hverandre. Fremskrittspartiet skal bli gjenkjennelig og vende tilbake til løftet om at ingen kan være sikker på Fremskrittspartiets støtte – ei heller Erna Solberg. 

Allerede i sin «tiltredelsestale» som partileder, dagen etter at Siv Jensen hadde kunngjort sin avgang, fastslo Listhaug at nå skulle Fremskrittspartiet bli å kjenne igjen. Det var som hun sa at vi bare kunne begynne å grue oss, og det har vi forøvrig for lengst gjort. Også Erna Solberg? Hva har den den tålmodige statsministeren fått igjen for å ha tatt FrP inn i varmen? Lite, eller absolutt ingenting.

Sylvi Listhaug har gjort det tindrende klart at Erna Solberg ikke kan påregne Fremskrittspartiets støtte og i Stortingets debatter må det med rette kunne hevdes at tonen fra Listhaug er mer aggressiv enn fra opposisjonsleder Jonas Gahr Støre.

Dermed er det mer enn klart at vi er inne i et uoversiktlig landskap fram mot valget 13. september. På ingen av sidene i norsk politikk er det enighet om hvem som skal styre sammen. Eller mer korrekt: På borgerlig side er det mer oversiktlig enn på rødgrønn. De tre nåværende regjeringspartiene vil gjerne fortsette, men et uforutsigbart FrP forstyrrer:

Kan virkelig Sylvi Listhaug komme til å stemme på Jonas Gahr Støre som statsminister fremfor Erna Solberg? Ikke vet jeg, men jeg vet at det er Sylvi Listhaug som er årsaken til at spørsmålet må stilles.

Og hvilke partier skal Støre eventuelt ta med seg inn i regjeringskontorene? Arbeiderpartiets leder vil så gjerne styre med både Senterpartiet og SV, men Trygve Slagsvold Vedum vil slett ikke ha med SV. Han vil styre alene med Ap.  Støre og Vedum er enige om at de ikke vil ha med Rødt og MDG, men det vil gjerne Audun Lysbakken.

 Sps leder er forøvrig nå mest opptatt av å kjempe om de samme velgerne som Listhaug ønsker. Ikke uvesentlig: Både klima og integrering/innvandring er åpenbart en langt større utfordring for de mulige samarbeidspartiene på rødgrønn side, enn mellom dagens regjeringspartier.

Det fortoner seg nokså sikkert at lite er klart før alt er klart.

Innlegget var først publisert på Terje Svabøs egen blogg.