Det er nesten ikke til å tro! Etter snart åtte år i regjering surfer Høyre komfortabelt på meningsmålingene, mens Arbeiderpartiet sklir uten kontroll ned unnarennet. Senterpartiet bivåner det hele og forsyner seg rått av gratispoengene i aksen sentrum-periferi.

Alt for lite er normalt om dagen, inklusiv norsk politikk. Møkk lei av koronaens konsekvenser har vi begynt på en valgkamp vi ikke vet hva kommer til å dreie seg om. Det eneste vi foreløpig ser er at partiene i og utenfor regjering har et felles mantra om at «det skal ikke stå på penger,» for å bøte på pandemiens herjinger.

Men en dag kommer regningen, en veldig stor regning. Spørsmålet er om den blir presentert før 13. september, eller senere. Jeg vil tro at den kommer etter at vi velgere har sagt vårt. Vis meg det partiet som har lyst til å drive valgkamp hvor lange kuttlister er hovedbudskapet.

Mye tyder på at vi kommer til å få en innspurt av valgkampen sterkt preget av pandemien. I skrivende stund er det forvirring om når vi kan bli vaksinert og hvor lenge karantenen kommer til å vedvare. Det var få av oss som trodde at Norge skulle fortsatt være i en form for unntakstilstand på nyåret 2021 da nasjonen stengte ned i mars 2020.

Hvor lenge vil den tause majoriteten lojalt innrette seg etter betydelige innskrenkninger i hverdagen? I fjor høst bodde jeg i Berlin og så hvordan en uryddig allianse fra fascister til anarkister tok til gatene i protest mot stengte kaféer og tvunget bruk av munnbind.

Her til lands har protestene så langt kommet til uttrykk spesielt ved to anledninger: Lange polkøer og opposisjonens overkjøring av regjeringens innføring av nasjonalt skjenkeforbud. Neppe det stolteste øyeblikket for dem i køen foran Vinmonopolet og i alle fall ikke for opposisjonen som valgte ølkranene som kampsak.

Regjeringen har på sølvfat sørget for at Senterpartiet smilende har vokst seg til uvanlige høyder.

Partiene har forlatt startgropen for valgkampen med forunderlige meningsmålinger som ballast. «Regjeringsslitasje,» er en godt brukt forklaring i alle demokratier for at de partiene som har hatt styringsansvar sliter i valgkamper. Enten har de tatt så mange upopulære avgjørelse eller mistet gløden og gleden over å sitte i regjering, at en sulten opposisjon kan vandre til dekket bord.

Ikke slik her til lands. Det største opposisjonspartiet, ja det tradisjonelt største partiet, er partiet som sliter. Det er nesten ikke til å tro at Arbeiderpartiet gjør det så elendig etter knappe åtte år i opposisjon. Forklaringene er flere. Internt bråk er bare én av dem. Etter min mening er mangelen på en skikkelig strategi og rett og slett dårlig politisk håndverk i det daglige hovedårsaken.

Regjeringen har på sølvfat sørget for at Senterpartiet smilende har vokst seg til uvanlige høyder. Kommune- og politireform er to vesentlige stikkord. Den i Høyre som lanserte uttrukket «nærpoliti» bør ligge tynt an, likeledes dem som ser det fornuftige i å slå sammen Finnmark og Troms, for ikke å snakke om den unaturlige konstruksjonen Viken.

Senterpartiet tok poenget. Arbeiderpartiet rotet seg bort. Partiet var litt for politireformen og delvis for kommunereformen. Uklart og uavklart.  En slik linje overlater arenaen til dem med klare svar, i dette tilfellet Trygve Slagsvold Vedum.

Enklere har det heller ikke blitt for Jonas Gahr Støre og hans medspillere at Siv Jensen tok Fremskrittspartiet ut av regjering. Aggressivt har Jensen og Sylvi Listhaug jobbet for å forstørre krisepakkene og blitt selve arkitekten for den nye «firerbanden,» SV, Sp, Frp og Ap. Jeg bare forundrer meg over at det ikke murres i Arbeiderpartiet over denne alliansen med Fremskrittspartiet.

Det er nærmest opplest og vedtatt at det går mot regjeringsskifte. Årsaken er todelt: KrF og Venstre ligger dårlig an, forståelig nok vil mange mene. De blir neppe savnet hvis de faller under sperregrensen.  Den andre årsaken, den viktigste, er Senterpartiets fremgang.

Jeg tillater meg likevel å hevde at valgresultatet slett ikke er gitt, forutsatt at KrF og Venstre overlever. Høyre og Erna Solberg kommer til å gjennomføre en sterk valgkamp. Det er noe trygt ved statsministeren. Arbeiderpartiet, derimot, kan fortsette å snuble.  Kanskje i så stor grad at et stort Sp ikke er nok til å overta makten.

Terje Svabø er leder av Kampanjes valgkampjury