I boken «Hvordan vinne valg?» skisserer den tidligere Arbeiderparti-rådgiveren Tarjei Skirbekk sine råd til den som ønsker å lykkes politisk. Kommunikasjonsmessig gjentar Skirbekk et hovedpoeng de fleste innen kommunikasjonsyrket vil gjenkjenne: Formuler et hovedbudskap og hold deg til det.

I starten av årets valgkamp virker ikke opposisjonspartiene å ha tatt Skirbekks råd. Kommunikasjonen deres rundt styringsalternativer dersom rødgrønn-side vinner valget er langt fra tydelig. Snarere er den kaotisk og forvirrende.

Ingen av partiene er enige om hvem som skal sitte i regjering med hvem, og de evige overskriftene rundt debatten dominerer dagsorden. I starten av august lot for eksempel kilder i Ap det bli kjent at en ren Ap-regjering er en mulighet om Senterpartiet setter beinet ned for SV. Bare dager senere sa Ola Borten Moe klart nei til regjeringsalternativer som ikke inkluderer Sp. Dagen etter ønsket ikke hans leder, Trygve Slagsvold Vedum, å avkrefte noen alternativer. Fra der spinner det videre.

Hva kommer den kaotiske kommunikasjonen av og kan den påvirke sjansene til opposisjonspartiene i valgkampen?

I politikken, og særlig i valgkamp, dyrker man de skarpe skillelinjene. Disse gjør at genuine og viktige forskjeller mellom politiske motstandere blir tydelige. Dette gjør det lettere for velgere å fatte informerte valg, og det gjør det lettere for media å produsere journalistikk om de politiske forskjellene.

Det er mer uklart hvem det gagner når de skarpeste distinksjonene trekkes mellom hvem som vil sitte ved kongens bord med hvem. Som illustrert fører dette til at diskusjonen om styringsalternativ blir den som setter dagsorden i media, og politiske forskjeller kommer i baksetet for psykodramaet mellom de forskjellige partitoppene som strides om fremtidige samarbeid.

For velgerne betyr det usikkerhet rundt hva som blir resultatet av valget. Blir det en bred koalisjon som etter valget i 2005, eller kan man ende opp med et Ap som styrer alene?

Det er klart at striden mellom Sp, Ap og SV skyldes politiske forskjeller, samt at de tre partiene har vokst fra hverandre siden de sist regjerte sammen. I varierende grad virker strategene i partiene å finne det fordelaktig å fremavle dette poenget. Men vil de belønnes av velgerne for det?

Bare valget vil vise om den kaotiske kommunikasjonen bekymrer velgerne eller ikke? Vi står imidlertid på terskelen av en stortingsperiode hvor store, tunge saker vil dominere: ettervirkningene av pandemien, klimakrisen, økende ulikhet og utenforskap o.l. Gode løsninger på disse kommer ikke av kjekling over hvem man vil eller ikke vil leke med.

Et solid budskap i valgkampen om en opposisjon som er klar til å styre sammen for å besvare disse spørsmålene – til tross for uenighet seg imellom – ville vært betryggende, samt en kontrast til en høyreside som har vært vel så kaotisk de siste åtte årene.

Opposisjonspartiene ser imidlertid ut til å være uenige.