«Negativ betyr nektende, avvisende, ufordelaktig eller minus», ifølge Store norske leksikon – med andre ord ikke særlig lystig. Men i annerledesåret 2020 har det vært musikk i mine ører.

Året startet så utrolig bra, med full fart og optimisme. Alt lå an til at byrået vårt, Trigger, skulle nå nye høyder. Flere kampanjer som skulle engasjere folk i hverdagen på ekte Trigger-vis manglet bare den siste finpussen før de skulle gå live. Sjelden har jeg vært sikrere i starten av et år på at vi virkelig skulle sette fotavtrykk.

Men så kom bråbremsen i mars, og alt ble satt på hold. Det var brutalt. Samtidig gikk tankene til de mange som kjente på en fremmed og plutselig frykt og redsel for seg selv og ikke minst sine nærmeste – en følelse jeg mange ganger har kjent på selv gjennom 2020. Jeg og mine har vært heldige. Det er vondt å tenke på alle dem som har lidd en annen skjebne.

- Over natten måtte vi alle håndtere en av de største krisene i nyere tid.

I midten av mars gjorde myndighetene noen harde, men kloke valg som fikk store konsekvenser for hele samfunnet. Over natten måtte vi alle håndtere en av de største krisene i nyere tid, og vi ledere hadde samtidig ansvaret for både å sikre helse og å redde arbeidsplasser. 

Som leder må man alltid være forberedt på at kriser kan oppstå og ha en beredskapsplan på hvordan de skal håndteres. Men de færreste beredskapsplaner, spesielt i vår bransje, inneholder pandemi-kapittelet. 

Likevel var det nettopp en pandemi som utløste en langvarig kriseledelse som både tok oss på senga og satte oss på en ekstrem prøve. Helt nye problemstillinger har blitt hverdagen. Usikkerheten rundt hvor lenge dette vil vare er det jeg kanskje synes har vært tøffest. Men om mulig har det nok vært enda tøffere for kollegene mine i Trigger.

Noe av det mest utfordrende i en krise, som den vi er inne i, er at det stadig dukker opp nye faktorer å ta stilling til. Samtidig er det å ikke vite krevende når man leder en virksomhet. Man ser ikke hele bildet og må fatte beslutninger hovedsakelig på bakgrunn av erfaring og analyse av situasjonen. Det finnes like mange måter å håndtere en krise på, som det finnes ledere. Men norske ledere med erfaring fra å lede gjennom en pandemi finnes det nok ikke mange av. Derfor har jeg også vært åpen og ærlig med mine kolleger i Trigger om at jeg synes dette har vært en vanskelig tid. 

- Kunde etter kunde tråkket inn bremsen.

Kort tid etter at Norge stengte ned ble Trigger såvidt meg bekjent et av de første byråene til å sende ut permitteringsvarsler til de ansatte. Å fortelle kolleger og ikke minst venner at de for en periode ikke skulle få lov til å gjøre jobben sin er en av de tøffeste opplevelsene jeg har hatt i jobbsammenheng. 

I Trigger valgte vi en solidarisk løsning, der alle - inkludert meg selv og resten av ledergruppa - ble permittert i ulike brøker. Vi ante ikke hvor lenge dette ville vare og vi hadde naturlig nok langt ifra det fulle bildet. Men da kunde etter kunde tråkket inn bremsen, måtte vi gjøre grep og endre kurs.

Utover våren viste det seg imidlertid at vi gradvis både kunne øke stillingsprosenten til flere ansatte og trekke tilbake permitteringer. Det er en ganske mye bedre følelse å slippe folk inn i varmen igjen, fremfor å gå nye permitteringsrunder som trolig ville vært tilfelle dersom vi hadde gått mer forsiktig frem i første omgang. Da vi før sommerferien kunne informere hele byrået om at samtlige permitteringer ville bli trukket tilbake fra 3. august, så var det en av de beste opplevelsene jeg har hatt i min karriere.

- En euforisk følelse å lese eller høre ordet «negativ».

For en leder som håndterer en krise handler mye om å bevare roen og troen på at vi kommer oss igjennom, og forsøke å se muligheter selv om man må gjøre drastiske grep. For meg har dette året handlet mye om tett kommunikasjon og dialog. Hvordan den enkelte kollega har det er det vanskelig å få et inntrykk av bak en skjerm. Folk er ulike. Noen trives med hjemmekontor, mens andre blir usikre, mister selvtillit og får motivasjonsknekk, og i ytterste konsekvens kan de gå inn i en depresjon. 

Derfor har det for min del handlet om sikre så god informasjon som mulig med nesten overdrevet høy frekvens. Erfaringen har vært at nettopp denne frekvensen har sikret at kollegene mine har følt at de er tett på ledelsen, selv om jeg har vært langt unna fysisk. For meg har det vært viktig at det er kort vei dersom det er noe man lurer på, man ønsker å spille inn forslag eller man bare har lyst til å slå av en prat. 

Den digitale døren har også vært åpen dersom kolleger har hatt behov for å lufte sin frustrasjon over nok en gang å måtte gå og vente på resultatet av en nylig avgitt korona-test. Det har ikke skjedd få ganger i år. Og det har vært en like euforisk følelse hver gang å lese eller høre ordet «negativ». På byråets vegne har det gjort at vi har kunnet opprettholde «normal» drift, riktignok med utstrakt bruk av hjemmekontor, men ikke minst har jeg vært lettet på vegne av den enkelte ansatte og deres nærmeste.

- Mobilisere som aldri før.

Når jeg ser tilbake på dette året sitter jeg vel egentlig med en følelse av at vi har kommet nærmere hverandre som kolleger, til tross for at vi har holdt mye fysisk avstand. Her har nok også den flate strukturen vi har i Trigger vært en fordel når krisen først inntraff. Jeg tror kulturen i byrået, med verdiene vi har med oss, har vært avgjørende for at vi har klart å komme oss gjennom dette året. 

Faglig mener jeg vi har klart å mobilisere som aldri før. Jeg er utrolig takknemlig som får lov til å jobbe med så ærlige, modige og kloke kolleger. Kundene våre har også vist en bemerkelsesverdig evne til å tilpasse seg situasjonen, se fremover og opprettholde troen på engasjerende kommunikasjon. 

Samlet gjør dette at jeg, selv når smittetallene fyker i været, aldri tenker på å gi opp. For jeg opplever aldri å være alene. Jeg leder med laget mitt og slik skal det fortsette også inn i det nye året, som forhåpentligvis blir et godt og litt mindre annerledes år enn det 2020 har vært.