I går kom nyheten om fotballegenden Diego Maradonas død. Det siste døgnet har flere delt historier om deres møte med den ikoniske dribleren, som av mange er regnet som den største av dem alle. En av de som selv har møtt legenden er seniorkreatør Espen Vegard Dysvik Hagen i Geelmuyden Kiese.

Dysvik Hagen har på egen Facebook-side fortalt om sitt møte med Maradona som 11-åring. Dysvik Hagen lykkes med å få Maradonas autograf, en april-dag i 1986, men oppturen kom med en liten bismak.

Les hele innlegget, som også er gjengitt i VG, nederst i saken.

- Hva har Maradona betydd for deg?

- Nå var jeg en veldig ivrig atugorafjeger så jeg sto mange steder og ventet på fotballspillere og kjendiser, men Maradonna er verdens nest beste spiller gjennom tidene, så jeg var veldig fan av han, selv om det er fotballklubben Lyn som står meg nærmest, sier GK-kreatøren til Kampanje.

- Hvem er den beste?

- Messi. Messi er enda noen centimeter større, kanskje fem centimeter større, sier Dysvik Hagen. 

- Guds hånd
Dysvik Hagen, som er utdannet tekstforfatter fra Westerdals og bibliotekar fra Høgskolen i Oslo og Akershus, har i løpet av sine drøyt femten år i reklamebransjen også  vært kreatør i Dinamo og kreativt ansvarlig i DDB.

- Går det an å lære noe av Maradona som kreatør?

- Det hadde vært deilig å kunne bruke argumentet med guds hånd i møte med kunder, når man vil ha gjennom meningen sin. Hvis kundene peker på noe i en løsning de ikke er helt enig i, så kan man argumentere med at det er guds hånd som står bak, og sånn må det være.

- Hvem er kommunikasjonsbransjen svar på Maradona?

- Det er nærliggende å si Lars Joachim Grimstad i Try, den gamle Stabæk-spilleren og cupmesteren. Han hadde nok blitt veldig fornøyd hvis jeg sa han, så da sier jeg det.

Les innlegget her: 

I april 1986 var vi mange som ventet med autografblokk i hånd utenfor hotellet til det argentinske landslaget før privatlandskampen på Ullevål. I håp om å oppleve Maradona og sikre seg autografen hans. De tyve meterne mellom hotellets bakdør og spillerbussen var eneste mulighet for å komme til spillerne, men politiet dannet en tett mur for å skjerme verdens beste fotballspiller og laget som ble verdensmestere senere på sommeren.

Etter endeløs venting og ivrig posisjonering skjedde alt så altfor fort. Maradona løp ut av hotellet, politiet strammet grepet, og han smatt inn i spillerbussen ut før noen av oss kunne si «¡Hola! ¿Podría tener tu autógrafo?».

Dette var den største skuffelsen jeg hadde opplevd som elleve år gammel autografjeger. Skulle kråketærne til Daniel Passarella eller Sergio Batista bli kveldens eneste fangst? Heldigvis tok reptilhjernen min overhånd, og jeg kastet meg mellom bena til en politimann, rullet rundt på asfalten og løp så fort mot bussen at alt man så var fartsstripene fra en rosa Poco Loco-genser.

Med politiet i hælene hoppet jeg inn i bussen, der Maradona tronet kortvokst, men majestetisk helt i den andre enden. Overraskende nok vinket han politiet bort og meg til seg. Dørene ble lukket bak meg, og i dag husker jeg det som om folkemengden der ute trakk et oppgitt sukk.

Skjelvende, men heldig utvalgt, skred jeg nedover midtgangen med utstrakt penn og papir mot en smilende Diego Armando Maradona. Han skrev navnet sitt og skravlet i vei. Jeg skjønte ingenting, men nikket megetsigende og smilte så godt jeg kunne. Da audiensen var over, reiste han seg, tok tak i hodet mitt og kysset meg ømt på pannen. Før han sa ordene som kom til å gi denne fantastiske opplevelsen en liten bismak:

«Bye bye, señorita»