En hyggelig fordel med å være forfatter, er at ulike forlag av og til sender deg en kopi av nye bøker andre har skrevet. Ikke alle rekker man å lese, men gleden var stor da jeg fikk Henrik Langelands nye roman Showtime! i posten.

Når en trilogi jeg har fulgt siden 2003 nå skal avsluttes, (noe jeg forøvrig er særs usikker på om er en god beslutning), velger jeg å dele leseropplevelsen.

Altså.

485 spektakulære sider fortært, i samme intense lesetempo og gledesfryd som da «Wonderboy» ble slukt i 2003. Bøker man ikke vil legge fra seg, ikke nødvendigvis fordi plottet alene er så pirrende eller ukjent, men først og fremst fordi tidsånden de siste tre tiårene er så eminent fanget, og hver passasje så himla godt og tilgjengelig skrevet.

Nå har jo vi som har fulgt trilogien blitt godt kjent med hovedkarakteren, Christian von der Hall, både gjennom nevnte «Wonderboy» da han var 34 og i oppfølgeren «Fyrsten» der han var blitt 47. Nå nærmer han seg 60 og von der Hall har i 2020 erkjent sannheten; at dagens norske næringsvirkelighet ikke lenger favoriserer hvite menn som pusher seksti (s. 45), og derav fornekter han seg absolutt ingenting på veien inn i pensjonistenes rekker.

Stadig på rød løper, med den patetiske Patek’n på armen og i særs god fysisk form, som den kameleonen han er, med en plutselig sans for «kjærlighet» og Instagrampoesi, har han nå «raus, rolig og suveren» beveget seg fra PR-bransjen til event-bransjens høytid; the rise of oppstartsmiljøet i Norge etter sentralbanksjefen i 2014 proklamerte; «vi går fra særstilling til omstilling», - der den verste signifikante forskjellen er at «dekonstruktiv» er byttet ut med «disruptiv» (s.61).

I «Showtime!» følger vi von der Halls Ebitda-plan for å lande en brukbar pensjonisttilværelse; å jazze opp kvartalstallene for å konvertere Fidelio mezzanine-lånet inn i Paribas lånet. På veien boltrer han seg i alskens fristelser, alltid korrekt antrukket, bortsett fra på Vippa-eventet, der han tydeligvis gikk glipp av workshopen der deltagerne kunne sy seg psykedeliske lycraleggings mens de pitchet startup-ideer (s.95).

Hvordan Langeland fanger opp essensen av den nye symbiosen; oppstartsmiljøet + eventbransjen når den peaker, er på sitt mest hyperaktive, er intet mindre enn imponerende, og vanskelig å fraskrive seg kjennskap til, eller trekke på smilebåndet av, har man reell innsikt.

Alle kjente, små og store ingredienser fra de to foregående bøkene er hendig ivaretatt, og det er en klar fordel at man har lest de to første før man gyver løs på den siste. Skrivehåndverket, fortellerkunsten-, gleden og evnen er det lite å utsette på, da må man enten være i særs dårlig humør (noe jeg sjelden bedriver) eller rett og slett ikke ha sansen for forfatteren (og enkelte lar seg jo påvirke av slikt når de leser).

Triologien er en ubestridt realitet og står seg godt der den oppsummerer sin samtid, the Langeland Way. For det er en fryd å lese Langelands satiriske beskrivelser av tider og personer da Hype-kurven står og dirrer, på toppen av oppblåste forventninger (peak of inflated expectations). Å fange det korte tidsrommet i deler av næringslivet, er det ingen forfattere som gjør bedre enn Langeland. Det er her han er på sitt beste og mest tilgjengelige, også for de som ikke daglig fordyper seg i skjønnlitteratur.

Derfor.

Henrik Langeland, - en homme d’affairs som Mr. Hall i vår tid kan ikke takke for følget ennå. Så glem at dette skal være siste bind. Jeg har fulgt Christian von der Hall gjennom tre epoker, dot.com (Wonderboy), dot.konk (Fyrsten) og dot.comeback (Showtime!). Hvem skal dokumentere skjønnlitterært våre kommende økonomiske epoker når de peaker? Skal de stå der og dirre for seg selv?

Altså.

Christian har ti år igjen til 70 (det nye 50?), han må inn i manesjen igjen. Fucke-up som ny styreleder i Skiforeningen. Kanskje bør han ta på seg et verv i et offshore-wind eller batteriselskap også? Eller prøve seg på en grønn, politisk karriere? Kom igjen. Gi oss en pentalogi.

The Show Must go on.

Denne kommentaren ble først publisert på Anita Krohn Traaseths Facebook-side.