I sin kronikk på NRK Ytring tidligere i uka skriver Lars Nehru Sand at statsminister Erna Solberg nå er i sin største kommunikasjonsutfordring så langt i livet. Uavhengig av hvilke tiltak regjeringa beslutter etter påske, hevder han, er det nå avgjørende at tiltakene begrunnes på en måte som overbeviser. En hovedutfordring for Solberg er å «forankre en forståelse som aksepteres av befolkninga».

På regjeringas pressekonferanse 7. april ser vi en endring i kommunikasjonen. Tydeligst ser vi endring i metaforene Solberg og helseminister Bent Høie bruker. 12. mars og i tiden etter har befolkninga deltatt på dugnad. Vi har bretta opp ermene og tatt et krafttak for fellesskapet. 

Fra og med 7. april er vi ifølge Solberg på en halvspilt fotballkamp, ifølge Høie på en halvgått topptur i fjellheimen. I de nye metaforene er det utholdenheten og nødvendigheten som vektlegges. Vi blir bedt om å bite tenna sammen og holde til over målstreken. Ikke fordi det er vår plikt, nødvendigvis, men fordi det blir meningsløst å ikke fullføre. En halvspilt kamp er ikke en kamp. En topptur går bare via toppen.  

Statsministeren appellerer til følelsene våre. Det er følelsene som skal overbevise oss om og motivere oss til å holde ut og ta kloke smittevernsvalg. 

På den ene siden appellerer hun til frykten i oss. Frykten for å havne i en lignende situasjon som Italia, Spania, USA, Sverige – for å miste folk vi er glade i eller bli sjuke sjøl. Dette er store følelser, og appellen er ganske subtil. Solberg sender varme tanker til de pårørende, oppfordrer til solidaritet og understreker at vi ikke kan bli mer uforsiktige.

På den andre siden appellerer hun til stoltheten og selvfølelsen vår. Vi får så mye skryt for de siste ukenes anstrengelser at skamrødmen sprer seg på hjemmekontorene. Hun anerkjenner befolkningas oppofrelser, og slik sår hun stolthet i oss. Sammen med den helnorske metaforbruken får denne stoltheten en nesten nasjonalromantisk karakter. Vi blir stolte av å være norske og gjøre en innsats, litt på samme måten som under OL på Lillehammer i 1994 og under rosetogene i 2011. 

I denne fasen av krisen, kan imidlertid ikke Solberg overbevise befolkninga med følelseapell alene. Vi trenger fornuftsargumenter også. Konsekvensene av tiltakene er så dramatiske. Tidsperspektivene som presenteres er så lange. 

I begynnelsen kunne vi godta vage beslutningsgrunnlag fordi det var unntakstilstand og fordi vi måtte handle raskt. Nå er situasjonen en annen. Regjeringa fatter ikke lenger akutte vedtak basert på klare råd fra helsefaglige myndigheter. Nå fatter de mer langvarige og kontrollerte beslutninger basert på helhetsvurderinger.  

Et tydelig tegn på at Solberg ikke i tilstrekkelig grad begrunnet de videre koronatiltakene i faglige resonnementer og vurderinger, er oppslagene i nettavisene i etterkant av pressekonferansen 7. april. Flere oppslag peker på at regjeringas beslutninger er i strid med anbefalinger fra både Folkehelseinstituttet eller Utdanningsdirektoratet.

Når man er på det stadiet at man fatter helhetsvurderinger basert på sprikende faglige råd, er det ikke rart at ikke alle faglige råd blir fulgt. Den retoriske utfordringen er å forsvare hvilke råd man følger, og hvilke man ikke følger. Denne retoriske utfordringa ble ikke tatt på alvor. 

Da Solberg unnlot å dele de faglige resonnementene og vurderingene med norske medborgere, gikk hun glipp av en gylden anledning til å skape legitimitet for beslutningene. Når det kommer frem i etterkant at beslutningene tidvis er i strid med råd fra den ene eller den andre fagmyndigheten, framstår det som avsløringer. Dersom Solberg hadde adressert dette i pressekonferansen 7. april, hadde det framstått som veloverveide vurderinger. 

«Sammen har vi slått ned viruset, sammen har vi tatt kontrollen og sammen skal vi ta hverdagen tilbake». Slik avslutter Solberg sitt innlegg på pressekonferansen. 7. april. Dette er en anafor – en gjentakelse som skal være minneverdig og skal etablere en felles grunnholdning til den videre kampen mot koronaviruset.

Solbergs følelsesappell taler til fellesskapet – maner oss til felleskap, solidaritet og deltakelse. Når Solberg ikke redegjør for det faglige beslutningsgrunnlaget og de etiske vurderingene som ligger til grunn for de nye, mer langvarige tiltakene, er det vanskeligere å føle at dette er noe vi er sammen om. Vi utestenges fra muligheten til å vurdere beslutningene som fattes, og slik utestenges vi fra det gode selskap. 

Etter tre uker med tøffe tiltak er den reine følelsesappellens tid forbi. Vi forventer mer. Vi forventer å få tilgang til den kunnskapen som finnes og få svar på de spørsmålene som stilles. Fortsatt oppslutning om strenge tiltak krever at vi forstår hvorfor – at vi opplever at vi får innsikt i diskusjonene og beslutningsgrunnlagene. Hvis vi føler at regjeringa tilbakeholder informasjon eller tar demokratiske snarveier, mister beslutningene sin legitimitet. 

I krisetid trenger vi tillit. Vi trenger tillit til at styresmaktene er ydmyke i møte med kunnskap, ikke tilbakeholder informasjon og legger politiske ambisjoner til side. Samtidig trenger vi at styresmaktene har tillit til oss – til vår vurderingsevne og vår intellektuelle kapasitet. Ingenting er så overbevisende som en som er trygg nok i sine beslutninger til å ta fornuftige motargumenter på alvor. 

At regjeringen velger å ta beslutninger i strid med ekspertmyndigheter, og uten å involvere opposisjonen før beslutningene er tatt, bidrar ikke til økt forståelse. Det gir oss heller ikke den tryggheten vi trenger i en utrygg tid.