Trygve Slagsvold Vedum reagerer på det offentliges bruk av kommunikasjonsbyråer, og sier i VG at man heller burde bruke pengene på «sykepleiere og lærere». Vedum viser med sine utsagn at han i denne sammenheng ikke helt har kontroll på hva de offentlige kronene brukes på. Det er synd, for noe av kritikken til Vedum er berettiget og burde vært diskutert skikkelig. Hvis han hadde nyansert noe, ville han sluppet å dumme seg ut når han en gang i fremtiden sikkert blir statsråd og leder for en bukett med underliggende etater.

Jeg kan garantere Vedum at han også i fremtiden vil være med på å kjøpe eksterne kommunikasjonstjenester.

La meg derfor skille litt snørr fra bart. Kommunikasjonstjenestene det offentlige kjøper kan strengt tatt deles i tre. Det offentlige kan kjøpe 1) kapasitet når man for en periode gjennomfører et større prosjekt man ikke har nok ressurser til å gjøre på en god måte. Alternativet er å ha overkapasitet ellers i året, og det vil naturligvis ikke være en effektiv bruk av offentlige midler. Videre kan det være hensiktsmessig å 2) kjøpe tjenester som krever unik kompetanse, men som man ikke ønsker å gå til anskaffelse av på fast basis. Og til slutt vil det i enkelte tilfeller være nødvendig for det offentlige å 3) å hente inn ressurser som har et slags fugleperspektiv på arbeidsoppgavene og utfordringene som skal gjennomføres.

Optimalt sett hadde alle offentlige etater og kontorer alt de trenger av kunnskap, kompetanse og ressurser til enhver tid, men det ville blitt dyrt. Eller for å si det som Vedum selv sikkert ville sagt det; «..det ville blitt mindre penger til lærere og sykepleiere». 

Når det offentlige skal gjennomføre en kampanje for å få nordmenn til å slutte å røyke, så slår alle de tre ulike behovene inn. Man trenger kapasitet til et arbeid som krever mye folk, man trenger kanskje unik kompetanse til å forvalte kampanjen i sosiale medier og man trenger også noen som kan spesielt mye om å kommunisere med en bestemt målgruppe.

Når et direktorat skal avholde en internasjonal konferanse på vegne av et FN-organ, så trenger man kapasitet på detaljplanlegging, gjennomføring, tekstproduksjon, bistand til internasjonal presse,tilstedeværelse i sosiale medier og mye mer. Dette til tross for at departementet eller etaten allerede har den nødvendig erfaringen internt.

Og når en minister skal trenes i å opptre foran kamera kan det nok være klokt med eksterne aktører som ikke kjenner de involvert personlig, og ikke minst innleie av et provisorisk studio hos en av tilbyderne av dette. Alle departementene har kommunikasjonsavdelinger som garantert kunne gjennomført noe slikt, men det gir nok en bedre og realistisk treningssituasjon hvis man ikke har bindinger til de involverte. Kanskje kunne departementene lånt denne erfaringen fra hverandre, men det forutsetter at man har tid og mulighet til en slik utveksling.

Det som selvfølgelig er vrient, er de kommunikasjonstjenestene som dreier seg om å kjøpe nettverk. Det å kjøpe seg en politikerkompis, og betale for å bli hørt utenfor de formelt korrekte kanalene er av de mer problematiske sidene av kommunikasjonsbransjen. Problemstillingen strekker seg selvfølgelig godt utover PR- og kommunikasjonsbyråene. Når bransjeorganisasjoner, interesseorganisasjoner og næringsliv ansetter tidligere maktpersoner i sentrale stillinger, så får man med nettverket til vedkommende på kjøpet. Dette er selvfølgelig problematisk, og er noe Vedum burde se nærmere på.

På den andre siden er det ikke noe automatikk i at tidligere maktpersoner selger sin kunnskap og kompetanse. Snarere tvert imot. Jeg er faktisk overbevist om at de aller fleste rådgivere har yrkesetikken på plass, og kun selger verdifulle innspill og råd. Utfordringen er jo at vi alle, inkludert partiledere, kan bli litt usikre hva det er som selges. Det er nok dette Vedum ønsker å få ryddet opp i.

Nettopp derfor burde Senterparti-lederen se litt nærmere på hva det offentliges kjøp av kommunikasjonstjenester faktisk innebærer. Han vil trolig finne at den største andelen går med til offentlige kampanjer for trafikksikkerhet, rekrutteringskampanjer til læreryrkene, informasjonskampanjer om biedøden og så videre. Jeg vil tro Vedum synes arbeid for å få flere til å bruke sikkerhetsbelte eller informasjon om bruk av prevensjonsmidler i utgangspunktet er gode formål. Om slike kampanjer fungerer, eller om byråene tar seg for godt betalt er en annen diskusjon. Valgkampmaskineret til Vedum & Co tyder i alle fall på at de synes god, tydelig og gjentagende kommunikasjon i det minste er verdt å bruke tid på.

Hvis Vedum virkelig ønsker å bistå til at det offentlige får et ryddig og transparent forhold til kommunikasjonsbransjen er følgende et fint sted å begynne:

1) Krev et lobbyregister for politikere og politisk ansatte på Stortinget. På den måten kunne man gjort det litt mindre enkelt å kjøpe en politikerkompis eller betale for at noen satte opp et møte med noen man kjenner. Det er så vidt jeg har forstått denne type byråtjenester som plager Vedum aller mest. Og det er denne type kommunikasjonstjenester vi bør holde unna det offentlige.

2) Krev deretter at kommunikasjonsbyråer som deltar i offentlige anbudsprosesser har hundre prosent åpne kundelister. På den måten ville man fått renset litt opp i hva slags type miljøer man hentet kunnskap og kompetanse fra.

Mitt råd til gode Vedum er med andre ord å differensiere sin kritikk noe. Og altså starte med å feie litt foran sitt eget sete i Stortingssalen.