Regjeringspartienes valgkamp var rotete, lite synkronisert og ble fullstendig ødelagt av at partiapparatene ikke hadde fått med seg at det var et betydelig bompengeopprør på gang. Som det nå erkjennes fra ledende regjeringshold; velgerne likte ikke hva de så og opplevde og reagerte deretter.

Det var imidlertid ikke nødvendig å vente til valgdagen for å se at det måtte gå galt for regjeringspartiene. I måneder var det åpenbart at regjeringen ikke maktet å selge inn fornuften bak flere av sine omfattende reformer. Senterpartiet fosset fram på meningsmålingene og ble ikke møtt av noen samlet kraft fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

I valgkampens innspurt skjedde hva som absolutt ikke burde skje, i alle fall sett fra regjeringskontorene: Åpen strid både om flyktningpolitikken og i synet på et så fundamentalt spørsmål som klimautfordringen. Selv ikke kompromisset om bomringene, klarte man å presentere enhetlig. Hovedmotstanderne i valgkampens sluttfase var ikke Høyre mot Arbeiderpartiet, men Venstre mot Fremskrittspartiet.

Vi var vitne til en manifestasjon av at en koalisjon mellom de fire partiene politisk rett og slett er for bred, avstanden mellom spesielt Venstre og Fremskrittspartiet er alt for stor. Selvsagt er det vanlig med gnisninger i et samarbeid, men her ble vi vitner til åpen strid. Og enda verre:

Sylvi Listhaug valgte provoserende nok å publisere på Facebook et foto av «båtflyktninger i solnedgang», mens partileder og regjeringens nummer to, Siv Jensen, søkte i eget arkiv og fant fram en gammel artikkel om «snikislamisering.» Begge disse utspillene ble møtt med raseri hos de tre øvrige partiene.

En av de i utgangspunktet mer reflekterte uttalelsene etter at valgresultatet var kjent, kom fra Venstres leder, Trine Skei Grande. Hun pekte på ubehagelige politiske tendenser i Europa og at sporene nå skremmer, også i Norge. Venstrelederen har helt rett i at det all grunn til å være oppmerksom på, ja bekymret, over illiberale og autoritære krefter i Europa. Men det er altså hun og Venstre som gjennom regjeringssamarbeidet gir legitimitet til politikere som åpenbart verdimessig representerer et ytterpunkt i norsk politikk.

Hvordan bli så fortsettelsen? Hva går igjen i partiledernes kommentarer etter valget? Jo, nå skal nederlag snus til seier gjennom å legge enda større vekt på egne merkesaker. Da er det all grunn til å spørre om hvordan et allerede dårlig samarbeidsklima vil utvikle seg? Et lokalvalg er viktig, men om to år står det om regjeringsmakt. Da vil nervene være ytterst skjøre.

Er det noe de fire partiene burde ha lært av årets valgkamp, så er det den åpenbare erkjennelsen av at intern strid tar seg ille ut; internt, men definitivt utad. Skal de fire nå polere sine profiler, er dette samarbeidsprosjektet dømt til å mislykkes.

Det vil se mye penere ut å gå fra hverandre nå, enn å snuble seg fram mot valget om to år. Det vil utelukkende glede et havarert Arbeiderparti og et Senterparti som sikkert ikke har noe imot å bli enda større.