Om ei uke få vi svarene. Fasiten på hvordan velgerne har reagert på noen helt forunderlige uker med valgkamp. Flere partier har all grunn til å grue seg.

Ei uke med intens jobbing står igjen, men likevel kan det fastslås at følgende vil bli stående etter årets valgkamp: Etablerte partier hadde dullet seg inn i sin egen trygge verden, mistet kontakt med velgerne og fikk en real omgang juling.

Det er litt av et tankekors at hverken Fremskrittspartiet, Høyre eller Arbeiderpartiet i tide så hvor utbredt misnøyen med de galopperende bompengene var og er. Ei heller Senterpartiet så, men redder seg på grunn av partiets vel utviklede evne til å si nei til regjeringens mer eller mindre godt begrunnede reformer.

Svikt i partiapparatene
For Fremskrittspartiet (Frp), Høyre og Ap, må det være ille å ta inn over seg hvordan det lokale og sentrale partiapparatet sviktet. Det står nok ille til når det gjelder politiske antenner – eller mangel på sådanne – da de ikke så at «Folkeaksjonen nei til mer bompenger» var i ferd med å vokse seg foruroligende store.

Hvor store, gjenstår å se, men mye tyder på at i enkelte byer kan Folkeaksjonen komme på vippen. Vi står foran en partipolitisk revolusjon ved dette lokalvalget. Det kan bli svært uryddige tilstander i bystyrer med et slikt parti på vippen. Ikke vet hva vi hva det mener om sentrale politiske spørsmål og ikke er de enige internt heller.

Sp sier nei og vinner
Dersom det ikke inntreffer noe helt spesielt i valgkampens siste uke, kan Senterpartiet allerede starte feiringen. Det er nær utrolige tall meningsmålingene forteller om: I Nord-Norge kan Senterpartiet overta Arbeiderpartiets tradisjonsrike posisjon og bli størst, partiet kan også overta Trøndelag og få et flertall av landets fylkesordførere. Partiet må virkelig ha gjennomført en solid valgkamp. Eller?

Ligger kanskje svaret på de solide tallene på meningsmålingene like mye i partiets vel utviklede evne til å si nei? Kommunereformen, nærpoliti, Andøya og Nesna er bare noen stikkord hvor Trygve Slagsvold Vedum sanker inn stemmer i hopetall rett og slett ved å bli Misnøyens fremste talsperson. Jonas Gahr Støre har rett i at man i Sp er flinke til å si nei, men det bør vel også være plass i norsk politikk til et parti som går motstrøms?

Ap i villrede
Arbeiderpartiet har ikke fått det til i denne valgkampen. Det en gang så mektige partikontoret på Youngstorget svikter. I tillegg kommer at partiet faller mellom flere stoler. Er litt for reformer, litt mot og lar seg definitivt presse langt til venstre i helse - og omsorgspolitikken. I løpet av denne valgkampen er det mektige Arbeiderpartiet blitt diltende etter Rødt og SV. Det er ikke noe vakkert syn.

De private skal skyves ut, mener Ap. «Velferdsprofitører», er blitt et skjellsord og synonymt med private selskaper, som i mang en kommune gjør en innsats brukerne er svært godt fornøyd med. For Ap spiller det liten rolle nå. I en debatt under Arendalsuka spurte jeg Hadia Taijik om dagens Arbeiderparti ville si ja til barnehageforliket slik det gjorde i 2003? Hun svarte et ja, men det er vel all grunn til å tvile?

Erna, Siv og Trine
Regjeringens tre kvinnelige partiledere håper nok at valgnatta er raskt unnagjort. De har, slik det ser ut i dag, liten grunn til å glede seg. Høyres valgvake kan bli et stort gjesp, mens Frp og Venstre bør forberede seg på deprimerende resultater. Og med et KrF som halter videre i regjering, er det all grunn til å spørre om de rikspolitiske konsekvensene av lokalvalget.

Det er vanskeligere spørsmål enn bompenger som skal løses.