I Kampanje 28.02.2019 skriver Sandra Helene Dvergastein og Sunniva Tønsberg Gaski, for tiden praktikanter hos Trigger, at skolehverdagen ved to av landets høyskoleutdanninger i PR og kommunikasjon ikke er koblet mot faktiske utfordringer i bransjen.

Da vi med ferske bachelorgrader i PR, kommunikasjon og media forlot Høgskulen i Volda i 2015, kjente vi på mye av den samme frustrasjonen som kommentarforfatterne. Likevel virker den skarpe kritikken mot høyskolene urettferdig – i hvert fall i retrospekt.

Flere av oss havnet rett i byråstillinger. Vitnemålet føltes fort litt tynt, skoene altfor store. Hvorfor kunne vi ikke det nyeste om det nyeste? Hvorfor var ikke racere i Facebook og Instagram, vi som var unge, nyutdannede? Ingen vil vel høre på en jypling som tror hun kan jobbe med strategi?

Nå, snart fire år etter vi fikk vitnemålene våre, kan vi bade oss i etterpåklokskapens deilige lys. Nei, vi var ikke ferdige utlært i byråenes praksis, men vi var faglig forberedt på å forstå og ta i bruk de nye verktøyene. Det var kanskje ubehagelig i starten, men nå er det betryggende å vite at kunnskapen fra høyskolen ikke var ferskvare. Fra skolebenken og inn i ønsket del av kommunikasjonsbransjen ligger en læringsprosess en rett og slett ikke kommer unna. Følelsen av at ens egen utdanningen ikke er praksisnær og oppdatert er nok helt naturlig, men har i vårt tilfelle gått over.

I våre tilfeller har vi også møtt forståelse for at vi trengte litt starthjelp i jobbhverdagen, så lenge vi hadde lærevilje og pågangsmot. Nå vet vi ikke om Trigger var misfornøyde med at praksisstudentene de tok imot fra Høgskulen i Volda og Høyskolen Kristiania ikke kunne gli rett inn i konsulentarbeidet. Det håper vi ikke, for Dvergastein og Gaski virker til å ha engasjementet, læreviljen og kommunikasjonsferdighetene arbeidsgivere ville satt stor pris på blant nyutdannede. Og motsatt: hadde studenter vært ferdig utlært i metodene og arbeidshverdagen hos Trigger, burde nok Trigger revurdere sin egenart og verdi.

Å bygge opp moduler på bakgrunn av det beste fra dagens byråverden heller enn å gi oss grunnleggende byggeklosser ville vært direkte uansvarlig av fakultetet, da kunnskapen vår i så tilfelle ville luktet råttent få måneder etter eksamensfesten var over. Hovedoppgaven til teoretisk høyere utdanning er ikke å lære bort ferdige oppskrifter, eller kontemporær mønsterpraksis og -metoder. Høyere utdanning i kommunikasjon skal gi et verktøysett og en plattform studenter kan bygge videre på, enten gjennom arbeid eller videre studier. Dette er kanskje spesielt viktig for studenter som drømmer om å bli kommunikasjonskonsulenter, der byråene som regel endrer seg i takt med de bransjene rundt som endrer seg raskest. Og skal man kunne håndtere "uventede situasjoner" som arbeidslivet gjerne byr på, så er det bare erfaring som hjelper, og det får man strengt tatt ikke før man har begynt å jobbe.

Bachelorgraden i PR, kommunikasjon og media ved Høgskulen i Volda fremstår for oss som en bred, men likevel substansiell, sammensetning av praktiske, strategiske og teoretiske perspektiver i en bred. Perspektivene og erfaringene vi fikk virker stadig mer relevante for arbeidshverdagen vår. Selv tankegodset som for noen år siden virket mest perifert har vist seg nyttig.

Å gi dagens studenter opplæring i pressemeldinger høres unektelig komisk utdatert ut. Nå er det forhåpentligvis ikke formatet i seg selv (eller innstillingene på faksmaskinen) studentene har lært mest om, men heller evnen til å skrive treffende titler og ingresser, vite hva journalister vil ha og bygge opp et godt argumentasjons- og faktagrunnlag.

Men viktigere var innsikten i strategiarbeid, retorikk, journalistisk metode og samfunnsansvar. Heltene våre var Habermas, Grunig og Rawls – ikke Geelmuyden, Carlsen og Try.

Vi opplevde også at foreleserne våre brukte relevante eksempler vi kunne bryne våre gryende teoretiske briller på. Vi dro også på klassetur til Oslo og Brussel for å møte kommunikasjonsfolk i ulike sektorer. Utdannelsen virket i det hele tatt utadvendt og fremoverlent, men med en faglig integritet og tyngde som ikke lot seg beruse av funklende byråretorikk og den nyeste sosiale plattformen. Herregud, så privilegerte vi var som fikk ha en liten klasse, studentaktiv og praktisk rettet undervisning og nyte tett kontakt med journalistutdanningen i Volda. Høyskolens ansatte gjorde også en solid jobb med å koble studenter til deres ønskede virksomheter i en obligatorisk praksisperiode.

Vi vet ikke hvor mye PR, kommunikasjon og media-bachelorgraden har endret seg siden vi satt på skolebenken for fire år siden. Utdanning hadde den gang – og har trolig fortsatt – punkter som kan forbedres. Vi håper bachelorprogrammet fortsetter å være utadvendte og ta til seg tilbakemeldingene de får, for næringslivet og forskning driver frem kommunikasjonsfaget i rivende fart. Men vi håper ikke utviklingen går på bekostning av kjernen. For kanaler, praksiser og byråer kommer og går. Og kommunikasjonsverdenen strekker seg langt utenfor byråverdenen – til mange bransjer, disipliner og sektorer. Mulighetene er heldigvis mange for de som har en bred og god utdanning innen dette fagfeltet.

Studenter skal ikke avles frem til å bli nyttige byråkaniner, men få starthjelp til å utvikle seg til å bli fagpersoner som kan gi bransjen nye perspektiver og være skikket til roller og oppgaver som kanskje ikke eksisterer ennå. Forhåpentligvis overlever høyskolenes kommunikasjonsutdanninger dagens trender, og fortsetter å gi studenter skriveteft, et strategisk hode og en etisk ryggmargsrefleks.

Hilsen tidligere kollokviegruppe fra bacheloren i PR, kommunikasjon og media ved Høgskulen i Volda:

• Hedvig Tønnesen, masterstudent i Medier, kommunikasjon og IT ved NTNU (tidl. konsulent i Geelmuyden Kiese Brussel)
• Lars Vidar Gullestad, leder for digital kommunikasjon i Tekna
• Simon Heimen Johansen, konsulent i Skatteetaten
• Susann Sivertsen, kommunikasjonskonsulent i Helgeland Sparebank
• Benjamin Ulstein, digitalrådgiver i Burson Cohn & Wolfe