Det pågår en debatt om hvorvidt statsråder kan skjule innholdet i sine elektroniske kalendere for offentligheten, og nylig gikk høringsfristen for innstrammingen i offentlighetsloven ut.

Mens begreper som offentlighetslov og innsyn i elektroniske kalendere generelt sett ikke engasjerer veldig mange, vil de fleste ha desto sterkere meninger om hvorvidt de vil ha et giftdeponi for farlig avfall i nabolaget eller ikke.

Takket være nettopp muligheten til å kreve innsyn i offentlige elektroniske kalendere kunne Dagbladet forrige uke fortelle at et slikt giftdeponi i Porsgrunn ble diskutert i hemmelighet hos klima- og miljøministeren.

Sett bort fra at regjeringsplattformen lover å "bevare pressens tradisjoner", at en god offentlighetslov er et essensielt verktøy for norske journalister i en tid hvor kampen mot fake news hardner til, eller noe så trivielt som at høringsforslaget ble sendt ut midt i fellesferien med kortere høringsfrist enn vanlig - så kan det kanskje være mange gode argumenter for at regjeringen vil holde sine møter hemmelige for offentligheten.

Poenget er at det egentlig ikke spiller noen rolle fra et kommunikasjonsperspektiv. Dersom man ønsker innstramninger vil man bli sett på som en som vil ha mindre offentlighet og mindre åpenhet. Intensjonene og argumentene vil tape og setningen "åpenhet og innsyn er grunnleggende i et demokrati" fra regjeringsplattformen blir bare en tom setning.

Men hvis man mener likevel mener alvor med åpenhet og innsyn, vil vi komme med noe som er en sjelden vare i konsulentbransjen, nemlig et gratis tips.

For ikke lenge siden arbeidet jeg som politisk reporter i TV 2 Nyhetene. Noe av det viktigste jeg tok med meg derfra var erkjennelsen av at åpenhet og innsyn sikrer en sunn samfunnsdebatt. Skup-prisen TV 2 vant ville vi aldri vunnet om det ikke var fordi vi hadde gode offentlighetsprinsipper. Åpne prosesser sikrer innflytelse i beslutningsprosesser og opprettholder tillit til det politiske systemet.

I Try arbeider vi med både private og offentlige kunder. At offentlige kunder bruker store summer årlig på å kjøpe kommunikasjons- og rådgivningstjenester er ingen overraskelse. Eksterne sparringspartnere kan være viktig for å sikre kapasitet og for å skape gode løsninger i samarbeid, også for de som er finansiert over statsbudsjettet.

Kravene det offentlige stiller, eller rettere sagt ikke stiller, er desto mer overraskende.

Det er et paradoks at man i en rekke offentlige anbud må dokumentere at man resirkulerer avfall og ikke driver med barnearbeid eller menneskehandel, men samtidig slipper å bli spurt om kundelisten slik at den offentlige kunden selv kan vurdere om det prinsipielt riktig å bruke pengene hos akkurat det byrået.

Og hva er problemet med det? Problemet er ganske enkelt at vi ikke vet. Det å ikke vite er ikke bare en ekkel følelse, det er også en risikabel situasjon å sette seg i når man forvalter samfunnets midler.

I verste fall risikerer en offentlig aktør å bruke et byrå for å fremme en kampanje, samtidig som byrået arbeider for en skjult kunde som har en helt annen agenda.

- Våre interne retningslinjer hindrer slikt, vil kanskje byrået svare.

- Det bør den offentlige kunden selv få anledning til å vurdere, mener vi.

Når svarene fra høringsrunden om innstramminger i offentlighetsloven skal behandles politisk bør anledningen brukes til å diskutere enda mer åpenhet i Norge. I en slik debatt hører kravet om at de som arbeider for offentlige kunder også må være åpne om egne kundelister hjemme.

Og det beste med det er at det er helt gratis. Det kommer ikke til å koste regjeringen en krone å kreve at de som skal jobbe for offentlige selskaper også forteller hvem andre de jobber for. Så må det selvfølgelig være opp til hvert enkelt byrå om de likevel ser seg tjent med skjulte kundelister, men med offentlige midler bør det følge krav om åpenhet.

Det er riktig, det er enkelt og det koster ingenting.