Lønnsforhandlingene og steile fronter på hver side av forhandlingsbordet er et sikkert vårtegn her i Norge. At noen velger streik som pressmiddel er videre like sikkert som at bjørka springer ut og at de små skolemusikantene går gate opp og ned i nabolaget mens de mer eller mindre samstemt øver på å spille ”Ja vi elsker”. Det er et privilegium å bo i et land der våren plutselig vekker oss alle opp etter en lang vinter. Et land hvor arbeidstakere og arbeidsgivere har tydelig definerte rettigheter, stort offentlig rom og klare, trygge spilleregler.

Men det er noe med forutsigbarheten i dette årlige vårritualet. Hvorfor er de politiske kravene med små justeringer samme retorikk som året før? De sammen kravene om bedre rammer fremført av nesten akkurat de samme aktørene. Krav støttet opp av velkjente ris bak speilet. Lønnsoppgjør i Norge er viktig, og de tydelig definerte spillereglene gir det nødvendige trygge forhandlingsrommet. Dette til tross, er det ikke mulig å tenke litt nytt i forhold til hvem og hvordan budskapene formidles? Politiske krav etterkommes når det er støtte og forståelse i befolkningen bak det som fremlegges. Her er det nok noe å gå på også for disse faste forhandlingene.

Men forutsigbarheten i hva som kommer gjelder ikke bare lønnsoppgjøret, men mye av det som gjøres av politisk påvirkning her hjemme. Hvorfor velger nesten ingen å gå nye veier for å påvirke eller endre politikk?

Altfor få tenker nytt når de skal påvirke rammesettere eller politikere. Som politiker eller motpart i en forhandling er det lett å planlegge motargumenter og parere kritikk når en vet hva som kommer fra den andre siden. Det er når en overrasker gjennom å knytte oppsiktsvekkende allianser, tenker kreativt og bruker nye virkemiddel eller får med seg folk som tidligere har vært stille i debatten at en virkelig kommer inn fra blindsonen. Da blir det langt vanskeligere å komme med motargumenter og svare opp krav om politisk endring eller handling.

Nylig traff jeg Nicholas Allen som er en av initiativtakerne bak Fight for 15. En massiv mobilisering blant fattige arbeidstakere i USA som kjemper for å øke minstelønnen og for retten til fagorganisering. En kamp som gjelder svært mange. Hele 65 millioner arbeidstakere i USA tjener mindre enn 15 dollar dagen. I front for Fight for 15 står arbeiderne selv som kjemper for en lønn de kan leve av. En lønn som ikke tvinger dem til å sjonglere mellom to eller tre jobber mens de bor i en campingvogn og nesten aldri ser ungene sine. En jobb som gjør at de har råd til å kjøpe nye sko eller en skolesekk til barna.

Fagforeninger med et bredt lagt av alliansepartnere står bak, men det er arbeiderne selv som foreller sine historier og de er de som går ut i gatene i massive protester. Det startet i november 2012 med at et par hundre arbeidere fra fastfood-industrien i New York. De sa at nok var nok, og risikerte jobbene sine ved å gå til streik. Dagen etter ble de oppsagt, men alliansepartnerne mobiliserte så mange til restaurantene der de jobbet at sjefene måtte ansette dem på nytt på flekken. Bevegelsen er nå spredt til 90 byer i 33 land. Seattle og San Francisco har allerede vedtatt å øke minstelønnen til 15 dollar i timen. New York og LA vurderer det samme.

I henhold til Allen så virker dette fordi de traff en blindsone politisk. Den massive folkebevegelsen dette initiativet klarte å skape overrasket alle. Få hadde trodd at arbeidere ville ta denne kampen når de risikerte å tape den lille inntekten de hadde. De ble raskt enige om hva som var et rimelig lønnskrav for å leve, ikke kun overleve. Kravet er enkelt og målbærers utelukkende av arbeiderne selv som forteller sine egne historier. Historier som fortelles i pressen, i sosiale medier og ikke minst i møter med politikerne. Historier med et budskap som treffer politikere og andre rett i hjertet. Og det virker fordi det står et bredt lag av alliansepartnere bak som støtter opp om saken og sprer budskapet i sine egne kanaler. Et svært enkelt budskap som ingen med hånden på hjertet kan si at de er negative til. Det er langt fra fastfood-arbeiderne i USA til oss i Norge, men vi kan lære noe av det som fungerte med Fight for 15.    

Vi lever i en tid hvor vi må ta inn alle muligheter som dukker opp, fordi vi ser at det vi gjorde i går ikke funker like godt i dag. Vi ser viktigheten av å endre seg for å kunne klare å levere effektiv kommunikasjon og posisjonering i dagens samfunn. Lykkes man, får en med seg målgruppene på en måte som gjør at de ønsker å engasjere seg. Vi ser gang på gang at folk, enten det er politikere eller andre beslutningstakere med mulighet til å skape samfunnsendring, lytter når kommunikasjonen også snakker til hjertet.

Vi vet dette, men likevel overstrømmes politikere, nøkkelinteressenter og andre med beslutningsmyndighet daglig med rasjonell hode-kommunikasjon i form av rapporter, tall, krav og fakta. Dette til tross for at vi som mennesker vet at når det er når budskapene vi hører snakker til hjertet at vi virkelig tenker på og forholder seg til det som blir sagt. For å påvirke eller endre politiske beslutninger må vi gå dit.

Det er videre viktig å tenke på hvem en skal engasjere først. Går vi via de viktigste målgruppene til politikerne først, altså velgerne, og derigjennom skaper et bredt engasjement, eller går vi rett til politikerne og beslutningstakerne? Det er vanskelig å si nei når opinionen er imot deg. Langt vanskeligere enn hvis det kun er noen få du forholder deg til. Ved å engasjere folk først så får en med politikerne på med en mer direkte form for dialog, og oppnår å være det de tenker på når arbeidsdagen er slutt. Når Obama og presidentkandidater snakker om Fight for 15 og minstelønn nå så legger de det frem som om det er deres sak. Noe de kjemper for. Noe de tror på. Målet er å få politikerne selv til å snakke om saken som sin egen. Målet er å få politikere til å se bra ut. Konflikt og spisse albuer bør være siste skanse, ikke den første. For å oppnå det så må en gjøre noe som er litt uventet. En må overraske, tenke nytt og derigjennom finne blindsonen.