Teknisk sett vant norsk idrett tungvektskampen mot Betsson da spillselskapet valgte å gi slipp på alle sine rettigheter for å la John Arne Riise få gjøre comeback i Tippeligaen. Reelt sett har de gått på et braknederlag.

Når John Arne Riise løper ut på gressmatta for barndomsklubben Ålesund, har han vunnet uansett hvordan kampen går. Han har fått viljen sin, og samtidig sopt til seg mer sympati enn noen trodde var mulig for en løs venstrekanon fra Sunnmøre.

Det samme har spillselskapet Betsson gjort. Å løse sin største PR-maskin fra en bindende kontrakt samt vrake reklamefilmer og kampanjer verdt opp mot 20 millioner kroner, har kostet. Mye. Omdømmemessig har de imidlertid høstet en gevinst som er stå stor at det trolig kan klassifiseres som jackpot.

Som den tilsynelatende løsningsorienterte og menneskelige parten i konflikten, har de sopt gulvet så grundig med den uformelige konstellasjonen Norsk Fotballforbund, Norsk Toppfotball, Norges Idrettsforbund og Norsk Tipping at sluttresultatet nesten blir flaut. Vi snakker Brasil-Tyskland i VM-semifinalen 2014. 1-7. På bortebane.

Ikke misforstå; dette var en varslet omdømmebombe. Da NFF/NTF nylig solgte sine tv-rettigheter til Discovery – et selskap som tjener svært gode penger på bettingreklame – må de ha skjønt at problemstillinger som Riise-saken ville vente rundt neste hjørne. Samtidig representerte salget av tv-rettighetene et så kraftig brudd med Idrettsforbundets offisielle linje overfor utenlandske spillselskaper, at NFF/NTF ville fått full krig i eget hus om de åpnet døra på gløtt for Betsson og andre ved neste korsvei.

Når så Riise-saken dukket opp på trappa noen dager før seriestart, var Kjetil Siem & co allerede fanget i en tofrontskrig de var dømt til å tape. Løsningen de valgte ble å bruke norsk fotballs sponsoravtale med Norsk Tipping som brekkjern for at Riise ikke kunne spille eliteseriefotball før ambassadørkontrakt var revet i filler og reklamefilmer kastet i søpla. Et uunngåelig krav – som naturligvis oppfattes som dobbeltmoralsk når det kommer fra noen som har solgt arvesølvet for spillpenger et kvarter tidligere.

Og her er vi ved kjernen av Fotball- og Idrettsforbundets store problem. Den bunnløse lojaliteten til Norsk Tipping og spillmonopolet eksklusive finansiering av idretten, er på såpass vikende front at spliden for lengst er et faktum. VG viser fredag tall som sier 4 av 10 eliteseriespillere mener det er ok å slippe til utenlandske spillaktører i Norge. Til sammenlikning ønsker bare 2 av 10 å beholde Norsk Tippings monopol.

Med en slik utvikling, er det er nærliggende å tro at vi bare har sett starten på problemene som er knyttet ordningen med spillfinansiert idrett. Man trenger heller ikke være rakettforsker for å skjønne at disse sakene ikke akkurat vil være med på å bedre omdømmet til idretten.

Derfor er det trolig smart å lytte til oppfordringen fra Joachim Waltin, lederen av idrettsutøvernes fagforening NISO: - Idrett er så viktig at det burde vært finansiert gjennom et statsbudsjett.