Jeg har mye sympati med gründeren Bjørn Kjos i Norwegian. Derfor gjorde det vondt å se ham på Skavlan fredag 13. mars. Nordmenn spør hverandre; Hvor var du da Brå brakk staven? Jeg spør; Hvor var Norwegians kommunikasjonsfolk da Piketty valset over Kjos?

Skal du møte den franske sosialisten og økonomen Piketty i et tv-program, behøver du bare være passe begavet for å forstå at temaet vil bli ulikhet og skatt. Hvis du i tillegg vet at det er to millioner som ser programmet, bør du forberede deg godt. Likevel virket Kjos totalt uforberedt. Det kostet ham og selskapet mye tillit, skal vi tro helt ferske tall fra YouGovs BrandIndex, som kontinuerlig måler nordmenns inntrykk av ulike selskaper. På den såkalte index-scoren, som er et gjennomsnitt av seks forskjellige imageparametere, inkludert generelt inntrykk, omdømme og kundetilfredshet, har Norwegian falt med 14,6 poeng fra årets begynnelse til 17. mars. Norwegian hadde en score på 29,1 poeng i mars og 14,5 poeng 17. mars. På spørsmål om generelt inntrykk av Norwegian, som inngår i index-scoren, får selskapet en kraftig smell lørdag 14. mars, dagen etter at Norwegian-sjef Bjørn Kjos stilte i Skavlan.  I møtet med Piketty holdt det altså ikke med breial jovialitet.

Målinger viser at nordmenns inntrykk av kommunikasjonssjefer er omtrent like dårlig som inntrykket deres av Norwegian etter streiken. Men problemet er ikke at kommunikasjonsfolkene er dårlige. Problemet er at lederne bruker dem feil. De gangene vi ser kommunikasjonsfolk på tv, stirrer de gjerne tomt inn i kameraet og lirer av seg floskler, de hjelper konsernsjefen på med frakken etter pressekonferansen eller bærer kofferten. Media fremstiller norske informasjonssjefer som butlere uten hode og ryggrad. Kommunikasjonssjefene må selv tenke over hvordan de fremstår, og hvordan de blir brukt.

Historisk var norske informasjonsfolk utrangerte journalister eller overflødige fra personalfunksjonen. Informasjonsfolk var mennesker ledelsen kastet over ripa som fendere når et sammenstøt mellom bedriften og samfunnet var uunngåelig. En del ledere bruker fortsatt kommunikasjonsfolkene sine på denne måten. Det burde ikke kommunikasjonsfolkene finne seg i. Hvis lederen insisterer på å si noe dumt, kan han eller hun få si det selv.

En prisbelønnet studie professor Peggy Brønn på Handelshøyskolen BI publiserte i 2012, viser at moderne kommunikasjonssjefer har mye kunnskap, men at bare 44 prosent i privat sektor sitter ved bordet når strategiske beslutninger tas. I offentlig sektor er det enda verre. Der opplever man sjelden at kommunikasjonsleder kommer med egne initiativ. Studien viser at kommunikasjonsfolkene helst vil delta i strategiske beslutningsprosesser, men administrerende direktør rangerer kommunikasjonsfolkene som middelmådige, og mener de mangler tilstrekkelig forretningsforståelse og kunnskaper. Det er interessant at direktørene rangerer kommunikasjonsferdigheter som viktigst på kommunikasjonsområdet, mens kommunikasjonsfolkene selv mener kommunikasjonsferdigheter er uvesentlig for deres jobb.

Jeg er ikke imponert over Norwegians kommunikasjonsarbeid før, under og etter streiken. Konsernsjef Kjos bør spørre seg om han bruker selskapets kommunikasjonsfunksjon riktig. Norwegians kommunikasjonsdirektør Anne Sissel Skånvik bør reflektere over livet som fender.

Hold fast og hold ut!