Det er vanskelig å vite hva som er mest alvorlig: At kulturministeren ikke forstår alvoret – eller at hun later som det ikke finnes. Når Lubna Jaffery avviser Venstres Alfred Bjørlo sine bekymringer for plattformgigantene som «overdrevet» i Kampanje 24. april, og viser til nordmenns høye tillit og utdanningsnivå, fremstår det som politisk virkelighetsflukt av verste sort. Vi står midt i et digitalt skifte, eller som jeg nylig skrev på Kampanje et digitalt statskupp, som truer både tilliten, demokratiet, medieøkonomien og den psykiske helsen til befolkningen. Likevel møter vi politisk stillstand, med unnvikende svar og symbolske tiltak. Det er rett og slett ikke godt nok. Og det tror jeg kulturminister Lubna Jaffery vet, innerst inne.

Å lene seg på at «nordmenn har høy tillit til redaktørstyrte medier» som svar på at Meta, Google, TikTok og Snapchat tar halvparten av annonsekronene i Norge, er mer enn naivt. Det er uansvarlig. Tillit er ikke en rustning mot manipulativ informasjon. Det er en ressurs – og vi er i ferd med å bruke den opp. Tillit er selve fundamentet demokratiet vårt hviler på. Uten tillit til hverandre, til våre politikere og journalister, rakner fellesskapet.

Ifølge Medietilsynets rapport «Kritisk medieforståelse i den norske befolkningen 2024», svarer kun 13 prosent av oss at det er lett å skille sant fra usant på nettet. 80 prosent av falsk informasjon vi eksponeres for, kommer fra sosiale medier. Og verst går det utover de unge.

En undersøkelse fra Universitetet i Bergen viser at én av tre TikTok-brukere sliter med å skille mellom ekte og falskt innhold.

Hvis dette er utgangspunktet, hvordan i all verden kan vi stole på at et høyt utdanningsnivå og gode medievaner skal være nok? Skal vi virkelig overlate samfunnets viktigste infrastruktur – informasjon – til plattformer som premieres for å spre falske nyheter, desinformasjon, hat og polariserende innhold?

Dette handler ikke bare om feilinformasjon og norsk medieøkonomi. Det handler om maktkonsentrasjon. Vi lar noen få, globale teknologiselskaper kontrollere hva vi ser, hvem vi stoler på, og hvordan vi tolker virkeligheten. Når algoritmene manipulerer folks verdensbilde, og når plattformene samtidig suger ut verdiene fra norske medier – uten å betale skatt – snakker vi ikke lenger om en trussel. Vi snakker om en pågående systemsvikt​.

Vi lar plattformgigantene rive ned tillit, tappe demokratiet for kraft og etterlate redaktørstyrte medier i økonomisk ruin. Samtidig forblir regjeringens løsning å «følge utviklingen nøye» og sette av syv millioner kroner til tilsyn og informasjonsarbeid. Det er som å møte en skogbrann med en vannpistol.

Mens norske lokalaviser må kutte, og journaliststillinger forsvinner, stikker teknologigigantene av med både annonseinntektene og brukerdataene – uten å betale tilbake. Ikke ei krone i grunnrente, ikke ei krone i dataskatt. Dette er selvmål i særklasse. Vi regulerer olje, vannkraft og fisk – men lar data flyte fritt og verdiene havne i Silicon Valley. Hvorfor belønner vi aktører som ødelegger samfunnsstrukturen vår, og straffer dem som forsøker å bygge den opp?

Hva gjør vi med det, kjære kulturminister? Det er ikke nok å vise til at vi har mediestøtte og tillit. Vi må våge å utfordre plattformene – på ordentlig. Derfor trenger vi:

  • Dataskatt, slik at inntektene fra våre data kommer fellesskapet til gode​.
  • Algoritmeregulering, for å stoppe systematisk spredning av desinformasjon og psykisk helseskadelig innhold.
  • Kritisk medieforståelse som kjernefag, særlig rettet mot unge og brukere av sosiale medier.
  • Et nytt politisk narrativ, som ikke knefaller for teknologiens kommersielle logikk, men setter folk, frihet og fellesskap først.

Demokratiet tåler ikke flere runder med symbolske tiltak og svulstige festtaler. Hvis regjeringen virkelig vil forsvare den norske modellen, må den også forsvare infrastrukturen den hviler på: Troverdig informasjon, psykisk trygghet og økonomisk rettferdighet. Alt det er i spill.

Det minste vi kan forvente, er at kulturministeren slutter å late som om alt står bra til.