Denne kronikken er en oppdatert versjon av en tekst Ole Marius Araldsen delte på sin Facebook-profil i forkant av «Seriedagene»-konferansen.

Det er gått noen uker siden de norske «Seriedagene» gikk av stabelen i Oslo. I snart ti år har bransjetreffet vekket stor nysgjerrighet, både i inn og utland, for å finne ut hvilke nye innovative historier norske serieprodusenter har investert tiden sin i og hvor vågale kanalene har vært i satsingene sine.  

Norsk drama har vært på en lang reise. Da TV 2 bestilte såpeoperaen «Hotel Cæsar», som kom på skjermen i 1998 var dette startskuddet for en ny tid i norsk TV-drama. En ting var å fylle skjermen med innhold, noe annet var at TV 2 tok et stort ansvar med på å bygge bransjen til å bli det den er blitt i dag. Plutselig gikk bransjen fra å være forbeholdt de få, til å bli en industri, og nye stemmer fikk muligheten til å utforske, prøve, feile og etter hvert bli svært kompetente i sitt yrke.

Rundt ti år senere fikk vi høste fruktene av den viktigste bestillingen i norsk TV-historie.

På Losby, forløperen til seriedagene, møttes bransjen og satte seg hårete mål. Mange lo høyt, da målet om internasjonal Emmy ble lansert. Likevel var det en bransje som kjempet for å bli bedre, og den økte konkurransen mellom NRK og TV 2 fikk akkurat den effekt man ønsket seg. Plutselig fikk man lov til å være original og man sluttet å kopiere alle andre. Norsk drama begynte å utforske sin egen stemme.

Framtiden kan fort bli lys igjen og som bransje kan vi være med på å skape entusiasme inn mot 2025.

Først ut var «Koselig med peis», da vi nordmenn for første gang kunne snakke om kvalitet som vi kun var vant til fra USA, England, Danmark og Sverige. Så kom «Lilyhammer», som vil bli stående igjen som den første originalserien til Netflix, selv om det var NRK som var hovedbestiller.

Seriene ble lagt merke til og på internasjonale festivaler trengte ikke lenger nordmenn å skrape på dørene til de store og mektige. Plutselig var vi den nye vinen og på hjemmemarkedet eksploderte det.

Snart ble det mangel på bransjefolk, da det ble produsert mer og mer TV-drama og markedet syntes umettelig. Vi nådde målet om Emmy da «Mammon 2» sto igjen som vinner, og vi vant priser på alle de største og viktigste festivalene. Vi begynte å eksportere både skuespillere, forfattere og regissører til Hollywood og da «Maniac» ble produsert for Netflix, med Emma Stone og Jonah Hill i hovedrollene, var dette et resultat av en eksamensoppgave fra Westerdahls, som TV 2 så potensialet i. De turte å satse på ukjente kreatører med gode ideer.

Det sluttet ikke der, strømmetjenestene gjorde sin innmarsj og da Viaplay bestemte seg for å utfordre de internasjonale konkurrentene tok det fullstendig av. Nå måtte alle kanaler, med respekt for seg selv, produsere serier som kunne slå an i hele verden. «Dag», «Beforeigners», «Vikingane», «Exit», «Heksejakt», «Rådebank» og selvfølgelig verdensfenomenet «Skam» var alle grunner til at Norge ble sett på som kanskje det beste landet i verden når det kom til TV-drama. Men intet tre vokser inn i himmelen og som en god dramatisk historie beveget vi oss inn i den perfekte storm. 

«22.juli» på NRK viste hva man var i stand til å lage i Norge. Like etter var det slutt. For i kampen om seerne ble det produsert for mye og for dårlig. Priser ble presset ned og de unike historiene hadde man ikke tid til å vente på. Så kom Covid, deretter ble HBO kjøpt opp av Discovery og like etter la man ned verdens beste seriekanal. Så kollapset Viaplay og det amerikanske markedet ble rammet av streik.

Det var som om noen bare skrudde av lyset og på cirka ett år var alt vi hadde bygd opp, plutselig borte. I dag er det få steder å henvende seg om man ønsker å fortelle historier uten å være morsom. NRK og Netflix er per i dag de eneste kanalene i Norge som har budsjetter til å lage noe annet enn humor. For selv om det er rykter som sier at Olav Sandnes sitter og kutter i budsjettene for at TV 2 skal tjene enda mer penger, er det opplagt at TV 2 har lagt fra seg tanken om å bygge en bransje.

Derfor er det så viktig at man adresserer problemene bransjen står godt plantet i på arrangementer som «Seriedagene». Som Kulturdepartementets totale fravær i å bevare denne bransjen og en saklig begrunnelse for hvorfor regjerningen valgte å stoppe en finansieringsmodell som kunne gitt hundrevis av millioner til produksjon av kvalitetsinnhold. I forslaget til statsbudsjett, som kom denne uken, hadde dessverre Kulturministeren lite nytt å melde. 

På toppmøtet på «Seriedagene» har moderatoren en vanskelig oppgave når man skal prøve å få informasjon om flere enn NRK vil satse på drama. Og selv om det kanskje ikke var så tydelige svar, har jeg troen på at noe faktisk skjer i Max. Prime har kjøpt opp halve katalogen til Viaplay og vil kanskje endelig satse på egne produksjoner de også? Og TV 2 finner kanskje tilbake til røttene sine og ser verdien av et produksjonsmiljø i Norge?

Kanskje skal vi produsenter se oss litt i speilet og diskutere hvordan vi kan gjenskape en bærekraftig bransje. Diamantalderen kommer ikke tilbake, men sammen kan vi finne løsninger på hvordan vi kan produsere langt mer enn det som er tilfelle nå. Da må vi levere bedre kvalitet. Vi må være åpne for at vi også bidro til at boblen sprakk og at jaget etter flest mulig bestillinger førte til at produktet vi leverte ikke var bra nok. Vi må finne tilbake til det som gjorde oss så gode.

Framtiden kan fort bli lys igjen og som bransje kan vi være med på å skape entusiasme inn mot 2025.