Skuespillerne Per Kjerstad og Ole Christoffer Ertvaag har snakket ut om mental helse, samliv og karriere i podkasten «Psykodrama» de siste fire årene. Når podkasten blir humorserie på TV 2, spiller Kjerstad og Ertvaag dramatiserte utgaver av seg selv, og det gjør deres egne koner, Gina Fjellheim Kjerstad og Åse Godal, også.

- I mine øyne skal «Psykodrama» være en hyllest til den feilbarlige – og en lek med følelser. Vi føler oss alle utilstrekkelige, mindreverdige og idiotiske. Og gjennom egen hypokondri, tvangslidelse og usikkerhet skal vi utforske om alt kan være komisk, og om alt kan være tragisk. «Psykodrama» er et hjertebarn vi har lekt med i podkast-form i noen år, og som vi føler har et potensiale til å nå ut til seerne også, sier Ertvaag i en pressemelding.

I humordramaet skal kompisene og skuespillerne bryne seg på utfordringer knyttet til tvangstanker, nord-norsk temperament, alkohol og travle familieliv, for å nevne noen av stikkordene fra pressemeldingen.

- Vi prøver, som de aller fleste, å balansere en hverdag mellom alle plikter og forventninger, og all vår usikkerhet, våre skavanker og tilbøyeligheter. Og om publikum vil le av oss i forsøket, noe vi håper og tror de vil, så kan de kanskje slippe ned «guarden» og le av seg selv også, sier Kjerstad.

«Psykodrama» produseres av produksjonsselskapene Chezville og Einar Film, og produsenter er Julia Joner og Pål Kruke Kristiansen. Arild Fröhlich har regi, mens manus er skrevet av Birgitte Wegener, Ole Christoffer Ertvaag og Per Kjerstad.

Serien byr også på gjesteroller med andre kjente skuespillere som Herman Flesvig, Kristoffer Joner, Nader Khademi og Ellen Dorrit Petersen, som også spiller dramatiserte utgaver av seg selv.

Programredaktør i TV 2, Trygve Rønningen, mener dette er en viktig humorserie.

- Med mental helse som ramme får vi i denne humorserien være med på en reise i Kjerstad og Ertvaags selvbehandling, og se det ekte dramaet som oppstår når to feilbarlige menn prøver å navigere seg gjennom livet. Serien er basert på de to skuespillernes egne erfaringer, observasjoner og selvopplevde situasjoner – noe som resulterer i morsomme, såre og gjenkjennbare historier som vi håper også kan bidra til refleksjon hos seerne, sier Rønningen.