Sju av ti har i løpet av de seks siste månedene kommet over nyhetssaker på nett som de mistenkte var usanne, viser en ny undersøkelse Analyse & Tall har utført for Medietilsynet. Tallene sier ingen ting om den faktiske forekomsten av slike saker, men de forteller oss at mange frykter at de blir eksponert for et betydelig omfang informasjon som ikke er til å stole på. Og det med god grunn: Den teknologiske utviklingen har gjort det enklere å både produsere og spre feil- og desinformasjon, særlig i sosiale medier.

I undersøkelsen svarer åtte av ti som har sett nyhetssaker de mistenkte var usanne, at de har sett sakene nettopp i sosiale medier. Fremveksten av generativ kunstig intelligens gjør at vi nå står foran ytterligere utfordringer, både på samfunns- og individnivå. Hvordan skal vi vite hva vi kan tro på? Hvordan skille troverdige kilder fra de upålitelige? Hva gjør feil- og desinformasjon med deltakelsen i den offentlige samtalen, og med folks tillit til viktige samfunnsinstitusjoner?

Medietilsynets nye undersøkelse dokumenterer utfordringene med å skille sant fra usant på nett. Bare vel én av ti svarer at de synes dette er lett eller veldig lett, og tester respondentene gjennomførte, viser at de gjennomgående hadde problemer med å identifisere innhold som var skapt ved hjelp av kunstig intelligens.

Undersøkelsen viser også at det er stor bekymring for hvordan usann informasjon kan påvirke tilliten i samfunnet. Rundt åtte av ti bekymrer seg for at tilliten til myndighetene og mediene blir svekket, og mange er også bekymret for tilliten til politikerne og hverandre. Det er altså all grunn til å ta utfordringen med spredning av feil- og desinformasjon på alvor. Derfor er det bra at regjeringen har gitt kultur- og likestillingsministeren et særlig ansvar for å styrke befolkningens digitale motstandskraft, og at det er satt i gang et arbeid for å utvikle en egen strategi mot desinformasjon.

Hvilke virkemidler har vi så i kampen for sannheten? Det aller viktigste er sannsynligvis mangfoldet av redaktørstyrte medier, som må sikres også videre framover gjennom en aktiv mediepolitikk og gode rammevilkår. Heldigvis ser det norske publikum ut til å forstå denne verdien. I Medietilsynets undersøkelse vurderer respondentene gjennomgående redaktørstyrte medier som mer troverdige enn sosiale medier. For eksempel svarer vel halvparten at redaktørstyrte medier er troverdige og pålitelige informasjonskilder, mens kun åtte prosent sier det samme om sosiale medier. Gjennomgående er de yngste (16-24 år) mer positive enn de eldre til sosiale medier. Tilsvarende aldersforskjeller ser vi når det gjelder bruk av de ulike medietypene. En utfordring er altså å få de unge til å bruke redaktørstyrte medier, og sørge for at de forstår disse medienes rolle og betydning.

Fordi sosiale medier er der flest opplever å bli eksponert for mulig feilinformasjon, er det så viktig at EU nå har fått på plass en helhetlig regulering av de globale teknologiplattformene, gjennom Digital Services Act (DSA). DSA pålegger plattformene et ansvar for å forebygge og håndtere desinformasjon, med vekt på tiltak mot algoritmisk eller annonsefinansiert forsterkning av desinformasjon. Dette skal også følges opp med jevnlige rapporter til myndighetene. Det er viktig at DSA blir innført i Norge snarest mulig, og at politikerne legger til rette for en effektiv håndheving, slik at regelverksendringene får ønsket effekt.

Sist, men ikke minst, trengs det tiltak for å øke den kritisk medieforståelse i befolkningen. Mediebrukerne må ha kunnskap om hvordan de skal forstå, navigere og delta aktivt og trygt i et komplekst og skiftende medielandskap. Slik kompetanse er avgjørende for at hver enkelt av oss kan ta informerte valg om informasjon og medieinnhold som vi konsumerer, lager eller deler. Eksempler på viktig kunnskap er kildekritikk og det å kjenne til forskjellen mellom ulike typer medieaktører. Kritisk medieforståelse må enda tydeligere inn i skolen, fordi dette rett og slett handler om grunnkompetanse som er viktig for demokratisk deltakelse.

Som nummer én på den globale pressefrihetsindeksen og med en høyt utdannet befolkning, har Norge et godt utgangspunkt for å bekjempe feil- og desinformasjon. Men likevel er det å bygge digital motstandskraft ingen «quick fix», og i dette viktige arbeidet må ulike sektorer og aktører jobbe tett sammen.