På Fotballtinget la TV 2 frem tall som anslår at minst 300.000 nordmenn bruker ulovlige tjenester for å se sport. Generelt er nok piratisering et større problem for strømming av utenlandsk fotball. Norsk fotball er relativt billig, foreløpig, men problemet kan komme hit med tiden.

Det er interessant at man gjennom den utstrakte kommersialiseringen langt på vei har møtt seg selv i døra og skapt sitt eget problem, om ikke undergang. Det første paradokset er at jo mer man kommersialiserer for å øke inntektene, jo større er sjansen for at man tråkker over en grense for folks betalingsvilje (selv om manges dedikasjon gjør at de er villige til å strekke strikken vel langt) og betalingsevne, og plutselig ender man heller opp med stort tap.

Når mediekonsern tråkker over denne linjen, er sjansen stor for at de irriterer på seg de mest dedikerte kundene (her supporterne, som for øvrig forakter «kunde»-merkelappen de gjerne tilskrives), som naturligvis føler seg utnyttet og presset – og som ikke minst har både evne og vilje til å uttrykke misnøye, som kan resultere i kundeflukt om man ikke føler seg hørt.

Les også: - Ulovlig IPTV-strømming kan medføre straff og erstatningsansvar

Alt har en grense, også fotballmarkedet. Men ulike grenser går ulike steder for ulike folk, og ofte formes slike prosesser som selvforsterkende nedadgående spiraler. For noen vil én enkelt prisøkning på abonnementet, forbigå grensen for betalingsevnen, slik at de avslutter abonnementet. Handlingen påvirker imidlertid ikke bare de som handler, men også de gjenværende, ofte uten at de handlende tenker over det. For når det blir færre abonnenter til å dekke TV-selskapets utgifter, må nødvendigvis prisen før eller siden oppjusteres. I neste omgang er det nye som får problemer med å betale, og prisene presses ytterligere opp for den stadig mindre gruppen gjenværende kunder.

Slik blir resultatet (svært kostbart abonnement) noe ingen hadde interesse av i utgangspunktet.

For mange er fotball identitet og religion. Man slutter ikke å følge favorittlaget bare fordi man ikke har råd til å betale. At folk «tvinges» over til ulovlige strømmetjenester er derfor delvis uttrykk for kommersialiseringens andre paradoks: TV-selskapene har bidratt til å gjøre folk avhengig av for eksempel engelsk fotball gjennom å mate på med innhold.

Når man da presser prisene høyt, uten at folk klarer å slutte følge favorittklubben, danner man grobunn for et illegalt marked. Slik står norsk fotball og dens TV-aktører i spagat mellom børs (inntjeningshensyn) og katedral (hensynet til fotballens betydning for folk).

Nordmenns forhold til engelsk fotball er spesielt. Engelsk fotball ble omtalt i norske aviser alt før andre verdenskrig. Når mange nordmenn fikk et engelsk favorittlag, skyldtes det først tippekupongen, og senere at engelsk fotball var det eneste man kunne se på TV. Mange nordmenn rundt 60 holder med klubber som Derby og Stoke. Hvis du ikke bodde i nærheten av en Eliteserie-arena, var det den fotballen du hadde mulighet til å se, for norsk fotball ble ikke sendt på TV, bortsett fra cupfinalen. Først fra rundt 1990 ble det vanlig å kringkaste én kamp per serierunde på fjernsyn. Og det var ikke før mot slutten av 2000-tallet at alle Eliteseriekampene ble direktesendt.

Fra norsk fotballs ståsted, trenger ikke piratiseringsutviklingen være utelukkende negativ. For når utenlandsk fotball blir mer utilgjengelig og avskyelig (ikke bare grunnet utprising, men for eksempel også sportsvasking), har tanken vært at mange – nærmest i protest – heller vender snuten mot vår fotball, altså den norske og det lokale, på bekostning av det globale.

Det er slik nærliggende å tro at interessen rundt norsk fotball kan vokse som en konsekvens av dalende interesse for den internasjonale, med hyperkommersialisering som utløsende årsak. Det går altså an å se utprisingen i (for ikke å si utpressingen av) utenlandsk fotball som en slags melkeku for den norske.

Ironisk nok er det mange i norske klubbers supportermiljøer som ønsker kommersialiserings- og piratiseringstrenden i utenlandsk fotball velkommen, fordi de ser at det styrker norsk fotball, i hvert fall tilsynelatende og inntil videre.

At færre har tilgang til for eksempel Premier League gjennom abonnement, kan gjøre at flere kjøper pakken til norsk fotball, som er atskillig billigere. For når alle kamper i en liga TV-overføres, blir det fort et nullsumspill å følge flere ligaer tett, hvor altså mer tid til for eksempel engelsk fotball går på bekostning av norsk. Det er derfor ikke gitt at piratisering skader norsk fotball per i dag. Utfordringen er at man også her på berget, for eksempel ti år frem i tid, kan bli innhentet av kommersialiseringens skyggeside, slik at det mer formes et marked for ulovlig strømming av også norsk fotball, som tross alt er et nokså beskjedent problem i dag. Derfor forstår jeg fotballinstansenes bekymring. For norsk fotball blir det en vrien øvelse å balansere mellom akseptable prisnivåer (et suksesskriterium har vært å legge seg betydelig lavere enn blant annet, og særlig, Premier League), og samtidig bidra til å utvikle eget produkt gjennom forbedrede TV-avtaler, som koster skjorta. Norsk fotball er en liten økonomi som er avhengig av TV-avtalen. Merk at disse hensynene ikke er gjensidig utelukkende, men det er samtidig ikke gitt hva som er den optimale vektingen.

TV-dekningen er uvurderlig for norsk fotball, ikke minst grunnet vår unike fotballgeografi, med hegemoniet over polarsirkelen (Bodø/Glimt). Til sammenligning er nordligste lag i svenske Allsvenskan i Uppsala (Sirius), på breddegrad med Oslo, som på sin side må være den svakeste fotballhovedstaden i Europa. Det betyr at man vanskelig kan samle virkelig store masser på det sentrale Østlandets stadioner, slik vi for eksempel ser i Stockholm-derbyene. I stedet tyr mange til TVen. Da må TV-aktørene være seg dette bevisst, og prise seg på et nivå som gjør at folk nettopp velger norsk fotball fra sofaen, i stedet for alternativet som er utenlandsk fotball.

Intet tre vokser inn i himmelen, og for å unngå at viktige grener knekker – eller verre, at rota råtner – må strømming og kundetømming varsomt balanseres.