Kultur- og likestillingsministeren har fått ansvaret for å koordinere regjeringens innsats for å styrke befolkningens digitale motstandskraft mot desinformasjon og uønsket påvirkning. Nylig inviterte statsråden til innspillsmøte om temaet, der en rekke aktører fra både privat og offentlig sektor deltok.

Norge er i utgangspunktet godt rustet til å håndtere desinformasjon. Vi bor i verdens mest pressefrie land ifølge den globale pressefrihetsindeksen, og vi har et bredt mangfold av redaktørstyrte journalistiske medier. Både mediene selv og Faktisk.no gjør en viktig innsats for å avdekke desinformasjon, og befolkningen har en høy grad av kritisk medieforståelse. I sum utgjør dette grunnmuren i den norske beredskapen mot desinformasjon. Likevel er det grunn til bekymring, og nødvendig med styrket innsats på dette området.

Den teknologiske utviklingen utfordrer motstandsevnen på nye måter. De globale plattformenes anbefalingsalgoritmer har stor innvirkning på hva slags innhold brukerne blir eksponert for. Engasjement øker tidsbruken på plattformene, og desinformasjon engasjerer mer enn troverdig innhold. En uheldig konsekvens er at algoritmene bremser spredningen av redaksjonelt innhold og forsterker spredningen av desinformasjon.

En annen faktor er den eksplosive økningen i bruk av kunstig intelligens og språkmodeller for innholdsproduksjon. Verktøy for å lage syntetisk tekst, lyd, bilder og video er blitt mer avansert og tilgjengelig, og dermed blir det også stadig vanskeligere å skille sant fra usant. Videre ser vi at utbredelsen av falske eller kunstig skapte sosiale medier-kontoer i kombinasjon med koordinerte påvirkningsoperasjoner, øker i forbindelse med krig og konflikt.

I sum fører dette til økt eksponering for desinformasjon, og dermed betydelige samfunnsmessige risikoer. Større risiko gir behov for nye virkemidler. Derfor er det så bra at vi nå får EU-regelverket Digital Services Act (DSA), som bidrar til at sosiale medier og søkemotorer pålegges et større ansvar. Blant annet får de plikt til å identifisere og redusere risiko for «negative effekter på den offentlige samtalen og valgprosesser.»

Hittil har globale selskapers bruk av kunstig intelligens, maskinlæringsmodeller og anbefalingsalgoritmer vært som en svart boks uten innsyn. Dette til tross for de samfunnsmessige risikoene som følger med forretningsmodellen bak sosiale medier. DSA sikrer innsyn i data og algoritmer, og det er etablert et europeisk senter for algoritmisk transparens. Dette sikrer økt demokratisk kontroll med de globale aktørene.

Kampen mot desinformasjon kommer likevel med en rekke dilemmaer. Spredningen av desinformasjon kan i ytterste konsekvens undergrave tilliten i samfunnet og demokratiet, samtidig som statlige inngrep mot lovlig desinformasjon ikke er forenelig med ytringsfriheten. Denne balansegangen har vært mye diskutert i det politiske arbeidet med DSA, der det ble konkludert at stater kun kan pålegge plattformer å fjerne ulovlig innhold. Ingen demokratiske land bør kunne etablere et sannhetsministerium for lovlig innhold.

DSA gir nye muligheter for å begrense spredningen av desinformasjon. De må utnyttes for alt de er verdt. Det er viktig legge forholdene til rette for et aktivt og effektivt tilsyn. En nasjonal koordinator kommer til å få hovedansvaret for å følge opp DSA i Norge, og – minst like viktig, ansvar for å på vegne av Norge bidra inn i et europeisk samarbeid for å dokumentere og håndheve brudd. Nesten alle de store plattformene er etablert i utlandet. Derfor blir europeisk samarbeid er en forutsetning for å redusere risikoen for desinformasjon.

Kunnskap om innhold og ytringsfrihet er avgjørende for å kunne ivareta koordinator-rollen godt og effektivt. Derfor er det også naturlig at Medietilsynet får dette ansvaret. Det støttes heldigvis også av sentrale medieorganisasjoner som Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og Norsk Presseforbund (NP).