Denne teksten ble først publisert på Anders Waage Nilsens Facebook-side og er gjengitt med tillatelse.

Tekstanalyse: «Bestialitetens historier» av Hanne Skartveit. Publisert VG, 28. oktober.

«Ondskap finnes», slår VG-kommentor Hanne Skartveit fast i aller første setning i helgens kommentar. Hun har vært på lukket filmvisning på en militærbase i Israel, sett grusomme scener fra Hamas-terroristenes kameraer. Visningen, iscenesatt av en militær stormakt med et tilhørende enormt PR-apparat, har tydelig rystet henne.

Hun beskriver grusomhetene med innlevelse og patos. Skartveit har ikke bare oppdaget hva ondskap er i praksis, hun har oppdaget hvor den kan lokaliseres geografisk:

Ondskapen er manifestert som «en terrororganisasjon på den andre siden av grensen som målrettet går løs på sivile. Som massakrerer kvinner og barn, på bestialsk vis. En IS-lignende terrororganisasjon, men som i tilfellet Hamas befinner seg bare noen få kilometer unna Israels egne borgere».

Ingenting kan selvsagt forsvare massakrene på Israelske sivile den 7. oktober. Det er heller ikke slik at det er utbredt tvil om at grusomme handlinger har funnet sted. Det finnes talløse videoer som dokumenterer overgrep. Ingen statsledere av betydning tror på Hamas sine løgner.

Hva er da formålet med teksten?

Jeg er en ordfyr. Jeg legger merke til hvilke ord som brukes, hvordan de kombineres, hviken rekkefølge de kommer i, hvilke implisitte og eksplisitte konklusjoner de leder mot. Akkurat i disse dager er jeg ekstra årvåken, og så lenge unger drepes daglig i Gaza har jeg ikke tenkt å holde kjeft om det jeg observerer.

Da jeg leste Skartveits tekst i helgen, klarte jeg ikke la være å analysere den. Narrativet er grovt forenklet bygget opp slik:

  • Ondskapen finnes.

  • Den befinner seg på palestinsk siden av muren. Mer spesifikt, den befinner seg i tunnelene under sivilbefolkningen på Gazastripen, i en mørk underverden.

  • Nå lider sivilbefolkningen på overflaten. Ikke bare fordi Israel slipper bomber, men også fordi Hamas nekter dem adgang til tunnelene. SÅ onde er de.

  • Bombene faller ikke fordi Israelerne er dyriske eller onde, men fordi de er «rasende» og «ikke ser andre alternativer» enn å «gjøre alt de kan for å knuse Hamas».

  • Dette er ikke krig, «soldat mot soldat», men «noe annet». Mener Israel. Eller Skartveit. Usikker hvem som snakker, siden hun ikke siterer noen.

  • Israel vil bekjempe ondskapen, en gang for alle. Det finnes altså edle hensikter bak de grusomhetene palestinere utsettes for nå. Israelernes intensjon er dypest sett ikke ond, den er god. Målet er jo å utslette ondskap.

Skartveit er en erfaren skribent. Hun maner frem bilder i leserens hode. Vi må anta at bruken av ordet ondskap, og ikke eksempelvis begrepet umenneskelighet, er et bevisst grep fra en politisk redaktør. Ondskap peker mot selve kjernen i menneskene som begår handlingen, i intensjonen deres. En vanlig definisjon av ondskap er «å ønske eller bevisst påføre andre motgang eller smerte». Ondskap er det motsatte av godhet. Er ondskap medfødt? Er den knyttet til kultur? Det er opp til leseren å avgjøre.

Å definere en av partene som ond, er første skritt i å frata dem menneskelighet. Neste skritt på denne veien er å kalle dem dyr, slik Israelske ledere har gjort lenge. Skartveit gir da også kommentaren sin tittelen “Bestialitetens historier”. Ordet bestialitet stammer fra latinske «bestia», som betyr villdyr.

Tittelen er et spill på Jens Bjørneboes kjente boktrilogi, der han utforsket det ondes problem. Bjørneboe hadde interessant nok en helt annen oppfatning av ondskap enn Skartveit. Han mente at ondskapen fantes overalt, at den på et vis er knyttet til det å være menneske. Bak de grusomme handlingene finnes det en vev av muliggjørende, ofte usynlige, maktstrukturer og narrativer.

Vår verden er, ifølge Bjørneboe, «et galehus» og «et slaktehus», og vi bærer alle et tungt personlig ansvar for å bryte oss løs fra disse mørke lenkene. Det trengs en erkjennelse, en indre frigjøring, i hver og en av oss. I den siste av de tre bøkene, «Stillheten», foregår handlingen i Nord-Afrika. Hovedpersonen, som bare omtales som Rettstjeneren, snakker med sin venn Ali (en muslim) om kolonialiseringen, om hvordan religion har vært brukt for å legitimere undertrykking, om den vestlige verdens mange grusomheter mot alle som ikke ser ut som dem. Dehumaniseringen vil, skal vi tro Bjørneboe, før eller siden vendes mot undertrykkeren.

Bjørneboes synliggjorde i sine bøker ofte ondskapen gjennom beskrivelsen av det autoritære formyndermennesket. Mennesker som har makt over andre, men som samtidig er preget av innordning og underkastelse - de lar seg lede av ideologier, plikter, systemer. Byråkrater, politikere og militærledere kan sånn sett alle uten å være bevisst det selv, inngå i ondskapens muliggjørende infrastruktur. Og aviskommentatorer, selvsagt.

Jeg lar, som Skartveit ofte gjør, denne siste setningen henge i luften. Det er et formgrep fra min side. Tolk det som du vil.

Og for å være litt tydelig. Det overrasker meg stort at en erfaren redaktør synes det er presseetisk forsvarlig å delta på et PR-arrangement som åpenbart har til hensikt å prege deltakere emosjonelt, særlig når arrangøren er en mistenkt krigsforbryter som har stor interesse av å legitimere alvorlige folkerettsbrudd.

Enda mer uforståelig er det at resultatet er en tekst helt uten metarefleksjon, en tekst som utilslørt bidrar å bekrefte den militære overmaktens narrativ.

Skartveit hadde faktisk ikke trengt å gå på lukket filmvisning for å se bestialitet i full utfoldelse - på begge sider. Instagram flommer nå over av videoer der uskyldige sivile får amputert legemsdeler uten anestesi, og der barn løper blant likposer på desperat leting etter sine foreldre. Er dette også ondskap? Skartveit beskriver kun videoer fra den ene partens lidelser, og svarer ikke på dette spørsmålet.

Generelt er det veldig mye som henger i luften. Finnes det grusomhet som dypest sett er god, fordi den har til hensikt å fordrive ondskapen? Kan ondskapen måles? Hva er måltallet? Nå er mer enn 3000 palestinske barn drept, mens 29 ble drept på israelsk side. Hun besvarer heller ikke om det er mindre ondt å sende en fjernstyrt JDAM-rakett inn i et bolighus enn å tenne på kibbutzer og skyte ned mennesker med maskingevær. Befinner ondskapen også andre steder enn i Gaza? Kan det finnes det forgreininger av ondskap i Tel Aviv, i Brussel, i Washington og Akersgata?

Jeg blir sittende igjen og undre meg over hva Skartveit egentlig vil oppnå med sin tekst. Jeg opplever først og fremst at hun outer seg selv som nyttig idiot, av typen Bjørneboe var helt nådeløs mot. Midt i en pågående propagandakrig demonstrerer hun et problematisk og lettvint forhold til egen integritet og uavhengighet, som for min del smitter over på VGs troverdighet.

Akkurat nå må vi alle, og særlig mennesker med makt til å skape det språket som former vår forståelse av verden, være nøye med hvem som får prege oss og hvilke virkelighetsutsnitt vi velger å videreformidle.

Kanskje bør vi ikke være så opptatt av å definere hvem av de krigførende partene som tilhører mørkets krefter og hvem som bærer lyset, men heller reflektere over hvilke ord som legitimerer grusomhet, hvilke fortellinger som har gjort oss så blinde for menneskeligheten på den andre siden