Det er interessant å studere ulike bransjer og markeder som journalist. Og det er deretter minst like interessant å vende blikket inn mot egen mediebransje og se hvor ulikt man tenker, prioriterer og arbeider. I de fleste bransjer er standardisering en forutsetning og målsetning for bransjen og bedriftenes utviklingsarbeid. Bransjestandarder kan være en måte å produsere på, en måte å selge på eller en måte å ta betalt på. Standarder gjør at kunden enklest og best mulig kan sammenligne, kjøpe og bruke produkter, varer og tjenester. Det kan de ikke med norske medietjenester. 

Og derfor taper også de norske mediene i konkurranse med utenlandske. For når mangel på standarder gjør det vanskelig å kjøpe og bruke medietjenester, vil alltid den sterkeste merkevaren vinne. De sterkeste merkevarene er sjeldent norske. Disney, HBO, LinkedIn, Netflix....og TV 2? Hvis det er vrient å kjøpe en medietjeneste, er aksepten for å plundre størst når motivasjonen for kjøpet er størst. Jeg gidder å plundre mer med Netflix enn TV 2. Men jeg hadde kanskje betalt for flere norske medier enn jeg gjør, om de hadde vært enklere å kjøpe?

Første standard er betalingsløsning, Norske mediebedrifter burde ha en felles betalingsløsning. Dagens betalingsløsning tilsvarer gårsdagens avisbud. Du hadde et avisbud som leverte ut aviser fra konkurrerende avishus i gamle dager. Hvorfor i all verden kan ikke Schibsted, TV2, Amedia, Polaris og DN sette bort betalingsløsning til Mediebedriftenes Landsforening som en felles tjeneste?

Norske mediekunder ønsker å kjøpe media – ikke en betalingstjeneste!

Andre standard er deling. Alle som bruker medier i jobben, ønsker å dele artikler og videoer. Alle som er interessert i politikk, sport eller kultur ønsker også å dele artikler eller videoer. Hvorfor kan ikke Mediebedriftenes Landsforening eller allmenkringkasterne NRK og TV 2 for den saks skyld, lage en løsning der vi kan dele og diskutere? Hvorfor skal dette kun skje i sosiale medier som nesten ikke betaler skatt til Norge?

De fleste andre bransjer er svært opptatte av kundene. Hva mener kundene om produktet og hvordan kommuniserer man med kunden? Mediebedriftene har en kommunikasjonsform. Den heter telefonsalg. Den forutsetter at kunden tar telefonen og lytter til mediebedriftens representant og kanskje kjøper et produkt. Men når har en redaksjonell medarbeider sist tatt telefonen når en leser, lytter eller seer har ringt for å gi tips eller feedback? Det er komplett umulig å få tak i en journalist på telefon om man ringer Aftenposten, en lokalavis i Amedia eller NRK. Og sender du en mail får du garantert ikke svar! Prøv selv. Du kommer ikke gjennom. For journalistene er for «opptatte med å lage nyheter» at de rekker ikke å snakke med kundene som de skal betjene - lesere, seere og lyttere.  

Derfor får norske mediebedrifter som fortjent når lavkonjunktur og høye renter skyller gjennom kontorlandskapene. Bare trist at det er journalistene og skattepengene som finansierer «gavepensjonen» når det kuttes.

Torbjørn Leidal er hovedeier og daglig leder i Small Step Media AS som utgir fire nettaviser i Norge og to i Sverige. I et datterselskap utvikler han en europeisk avfallsbørs sammen med skandinaviske interesseforeninger og tidligere konsernsjefer innen gjenvinning og telekom. Han har redaksjonell bakgrunn fra NRK, Aftenposten og ulike TV-kanaler TV samt deltatt i planlegging og oppstart av fem norske og svenske TV-kanaler samt utvikling av digitalt bakkenett og fiber.