I The Oslo Company har vi gleden av å samarbeide med noen av Norges mest talentfulle komikere. Vi har privilegiet med å produsere prosjekter som «Rikets Roast», «Ikke lov å le på hytta», «Humorprisen» og snart er det premiere på vårt neste forsøk på skape litt latter og god stemning i norske hjem med «Føkkings Fladseth.»

Vi påstår ikke at vi har noe fasit på hva som er morsomt, eller at vi er eksperter på god humor.  Men for oss, er humor mer enn bare tull og tøys. Humor er vaksine mot en kjip verden og en grå hverdag. På sitt beste fungerer humor som et speilbilde av hvem vi er som nasjon og gir en stemme til hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal være. Som produsenter med erfaring fra humorbransjen, så mener vi at Norge har banebrytende og veldig dyktige kvinnelige komikere. Selvsagt skulle vi ønske at det skulle vært enda flere, men det er en annen debatt. I motsetning til de fleste andre land, har vi i Norge kvinnelige komikere som utfordrer og bringer et spennende mangfold til humoren. Deres bidrag gir norsk humor og kulturliv en ekstra dimensjon, og vi mener oppriktig at de er blant verdens beste kvinnelige komikere.

Vår frykt er at den verdifulle ressursen av kvinnelige komikere er midlertidig. Gang på gang opplever vi at kvinnelige komikere som deltar i våre produksjoner blir hetset, trakassert og nedverdiget på det groveste. Dette er dessverre ikke unntaket, men snarere regelen. Det skjedde senest denne uken, og kommer garantert til å skje igjen neste uke.

Av uforståelige grunner blir enkelte nordmenn sterkt provosert av kvinnelige komikere. Dessverre mangler mange av dem selvinnsikt, respekt og folkeskikk nok til å forstå hvor grensen for akseptabel oppførsel går. Det virker som om det er andre regler som gjelder for morsomme kvinner enn menn. Da Harald Eia viste skrukken på TV på nittitallet, skrev besteforeldre og husmødre bekymringsbrev til kringkastingssjefen i NRK. Nå fylles innboksen og mobilskjermene til kvinnelige komikere opp med drapstrusler, og lovnader om voldtekt og skambank.

Du kan selv fundere på hvorfor det er blitt slik, og kanskje stille en diagnose?  

For oss som produsenter er frykten at norske kvinnelige komikere snart mister motet og lysten. Det er rett og slett utrolig modig å stille opp og levere sitt beste gang på gang samtidig som de vet at enkelte taktløse menn føler de har en slags plikt til å «sette på plass» kvinner som stikker hodet frem.

Som kolleger, venner og produsenter, roper vi nå «ALARM!»

Vi er ikke så naive eller selvgode at vi tror dette innlegget vil utgjør nevneverdig forskjell i å løse utfordringen. Problemet stikker dypere, er mer kompleks og favner bredere enn bare humorbransjen. Etter flere år i mediebransjen, vet vi også at det som regel er best å overse og ignorere idioter som er mest opptatt av å skape kvalm og dårlig stemning. Men de siste ukene til Erna har minnet oss at det er heller ingen god løsning å stikke huet i sanden, late som problemet ikke eksisterer og forsøke å bortforklare alt i etterkant. Vi har ikke løsningen, men dette er en bekymringsmelding.

I The Oslo Company har vi et ordtak som sier «humor er en sjelden gave».  Som regel henviser det til at ikke alle forstår eller har like god humor. I dette tilfellet, egner sitatet seg vel så godt til å si at norske kvinnelige komikere er en sjelden gave og ressurs som vi ikke har råd til å ta for gitt.  Hvis vi fortsetter å akseptere hets, trakassering og oppførsel som verre er, så vil vi alle sitte igjen fattigere. Sammen må vi heie, hylle og forsvare de som våger å gi oss nye perspektiver og ideer, det gjør hverdagen morsommere og verden litt bedre. Alternativet er at risikerer å ende opp med en humorbransje som er ensidig og kjedelig, preget av kun hvite menn som pusher 60.