Som statsråd har du et større ansvar når det gjelder habilitet enn en leder i privat næringsliv. Og for statsråd Sigbjørn Gjelsvik er det alvorlig når departementsråden velger å varsle SMK om oppførselen, selv om dette var frivilling klinings mellom to voksne mennesker.

Men spørsmålet er om dette fortjener den dekningen og den oppmerksomheten. 

Det var for eksempel litt rart å se Dagsrevyen i går. Det er ikke sikkert dette er en ikke-sak, men dimensjon virket gal. Det er mange nyheter som aldri når toppen i Dagsrevyen eller forsiden av VG. Det er ikke sånn at mediene skriver om alt de burde ta opp. Men når pressefolk nå spør meg: «synes du virkelig ikke dette er en sak?!», så er jeg usikker. Det er i hvert fall ikke en sånn sak som skal ta oppmerksomheten fra nyheter mediene avgjort burde prioritert. Jeg har jobbet lenge nok i redaksjoner til å vite at én sak fortrenger en annen.

Og er det en sak, uansett, hver gang en statsråd oppfører seg dumt og får kjeft? Denne type saker og «skandaler» kan i hvert fall gjøre at enda færre får lyst til å våge seg ut på dette politiske dansegulvet.

Det er en balanse mellom det man presseetisk insisterer på er allmenhetens interesse og det som er mer allmennhetens nysgjerrighet. Dekningen av denne kyssingen til Sigbjørn Gjelsvik er også med på å sette en slags presedens for andre fylla- og kline-episoder i politikken. Kan vi nå regne med å se flere pirrende saker som har skjedd, eller økt oppmerksomhet om det som kommer til å skje på fest i departementene?

Jeg tror pressen bør vurdere om de (og samfunnet) er tjent med en slik dekning på et sånt nivå. I så fall burde man kanskje også se på habilitet, rolleforståelse og gangsyn i de sakene der redaktører og journalister kliner med maktmennesker. Eller?