Innlegget ble først publisert i Dagsavisen og er gjengitt med tillatelse.

Det har vært en stor ære å få bidra til noen år av denne helt spesielle avisas historie, og jeg takker for den tilliten som er vist meg gjennom det som er blitt hele 13 år, hvorav 12 år som Dagsavisens øverste leder. Det er sprøtt å tenke tilbake på at det den gang virket nesten som utopi at avisa skulle kunne leve helt fram til målet for den første strategiplanen jeg la fram for styret: 130-årsjubileet i mai 2014.

I sommer leste jeg meg litt gjennom historien og grublet over min egen situasjon og motivasjon. På den ene siden er jeg stolt over alt vi har fått til. Dagsavisen har vært gjennom enorme endringer: Utgavemodell og stor digital vekst, papirreduksjon og satsing på journalister i flere byer. Et flertall av årene har vi attpåtil gått med overskudd, noe avisa ellers ikke hadde gjort mellom navneskiftet på 90-tallet og det første, historiske driftsoverskuddet i 2012. I tillegg tror jeg det har vært avgjørende viktig at vi har revitalisert avisas meningsposisjon, der våre kommentarartikler nå når ut til svært mange mennesker. Vi har også etablert et gjensidig tillitsforhold til det som må kunne kalles Dagsavisens historiske hjem på Youngstorget, selv om LO rent formelt vel aldri har vært den direkte eieren. Ideen om at Norge trenger en stor, sosialdemokratisk nyhetsdestinasjon digitalt, og at denne skal være Dagsavisen, er ikke blitt mindre viktig gjennom disse årene.

Samtidig må jeg innrømme at det har vært beinhardt arbeid, lange dager og en hel del frustrasjon. Tidvis har jeg vært sliten. Spesielt har det frustrert meg når endringene strategisk, teknisk og operasjonelt ikke har gått så fort som jeg ønsker. Målet mitt har alltid vært å finne allianser og modeller som skal gjøre det lettere for Dagsavisen å vokse til avisas fulle potensial – som en av Norges største nettaviser. Hovedeier Mentor Medier og jeg har aldri vært uenige om strategien eller målsettingen, men det vil være riktig å si at jeg har vært litt mer utålmodig med hensyn til hvilke tiltak som kreves og hvilke prioriteringer som må gjøres for å føre Dagsavisen til målet. I sommer kom jeg fram til at det var på tide å gi stafettpinnen videre til noen andre. Jeg følte meg rett og slett klar for nye utfordringer, og jeg tenkte at det nå er riktig at eierne selv skal få muligheten til å ta strategiske veivalg for Dagsavisen uten min påvirkning og utålmodighet.

I dette ligger det ingen vonde følelser fra min side overfor noen. Det er mange som skal ha æren for at Dagsavisen, egentlig mot alle odds, har overlevd gjennom alle disse årene. Ledergruppa og de ansatte i Dagsavisen fortjener en enorm takk. Det samme gjelder mange fine folk i Mentor Medier. Uten Mentor Medier-konsernet, som hadde sin opprinnelse i den kristne avisa Vårt Land, ville det ikke eksistert noen Dagsavisen i dag, og jeg er takknemlig for den støtten jeg har fått fra våre styreledere Helge Simonnes og Per Magne Tveiten. I tillegg vil jeg takke spesielt for det fantastiske engasjementet som styret hos Dagsavisens andre eier, Stiftelsen Dagsavisen, alltid har vist for Dagsavisen og for de ideer som jeg har presentert for dem. Samarbeidet mitt med styrelederne Arne Strand og Tore Ryssdalsnes har vært uhyre viktig for meg.

Min oppsigelse ble levert før jeg hadde bestemt meg for en vei videre. Når jeg nå har takket ja til en annen stilling, som jeg er motivert for og gleder meg stort til å ta fatt på, er det derfor på tide å takke for meg overfor dere som Dagsavisen er til for, våre engasjerte og lojale lesere. '

Dere skal vite at det har vært en ære å få lov til å passe på avisa deres i disse årene.