Første gang jeg møtte Silvio Berlusconi var i Roma i forbindelse med valget i 2006. Den daværende statsministeren skulle for første gang kommentere valgresultatet og det som var et hårfint tap mot sin politiske motstander, Romano Prodi fra sentrum-venstrealliansen. Det var noen utrolige aprildager.

Etter å ha holdt landets innbyggere på pinebenken i flere dager, bestemte landets statsminister seg plutselig for å vise seg offentlig igjen. Forretningsmannen, TV-eieren og den ved første øyekast, karismatiske politikeren, hadde åpenbart ingen bråhast med å kommentere nederlaget verken til det italienske folk eller mediene. Til slutt ble det kalt inn til en pressekonferanse i det italienske parlamentet. Der herset Berlusconis rådgivere rundt med de fremmøtte journalistene og fotografene, og nåde den som ikke kjente sin rette plass i salen. Kamerafolkene måtte også alle pent flytte seg fra den ene siden av rommet til den andre, ettersom landets statsminister skulle som alltid filmes fra den siden der arrene fra de mange ansiktsløftningene ikke var så synlige. Berlusconi hadde alltid kontroll med mediene i Italia.

Mandag denne uken gikk han bort 86 år gammel, og med det er også en epoke i italiensk politikk over. Berlusconi hadde jobben som statsminister i totalt ni år og var dermed den som samlet sett har sittet lengst som statsoverhode i etterkrigstidens Italia. Han var landets også desidert mest kjente politiker i flere tiår etter at han entret politikken på begynnelsen av 1990-tallet i kjølvannet av de store korrupsjonsavsløringene. 

I årene frem til han gikk inn i politikken 57 år gammel, var Berlusconi mest kjent som den vellykkede forretningsmannen som bygget opp landets største private mediekonsern, Mediaset, med de tre TV-kanalene Canal 5, Italia1 og Rete4, aviser, forlag og reklamebyråer. Før det hadde den karismatiske og selverklærte kvinnebedåreren med Colgate-smilet jobbet seg opp en stor formue innenfor eiendom, og det var i forbindelse med utbyggingen av et nytt boligområde utenfor Milano at medieeventyret startet. Der lanserte Berlusconi kabel-TV-selskapet Telemilano som boligkjøperne fikk med på kjøpet av leilighetene. 

Deretter fulgte et oppkjøpsraid på det italienske markedet, der Berlusconis mediekonsern sikret seg en rekke, frittstående lokal-TV-kanaler for på den måten ta opp kampen med det statlige TV-selskapet RAI.

Gjennom hele sitt yrkesaktive liv har Berlusconi operert både innenfor, på siden og tidvis også utenfor loven og i TV-markedet klarte Berlusconi å omgå reguleringene som ga allmennkringkasteren RAI enerett på å selge TV-reklame nasjonalt. Entreprenøren Berlusconi tok opp kampen med RAI ved å kjøre ut TV-reklamen på videokassetter til alle sine lokale TV-kanaler og deretter spille dem av til nøyaktig samme tid i alle selskapets kanaler over hele landet. Dermed hadde også Berlusconi et nasjonalt publikum å selge til annonsørene. Som i media og senere i politikken har Berlusconi alltid vært en mester i å både bygge opp og forføre sitt publikum.

Med amerikanske såper som «Dynastiet» og «Dallas», quizshows og endeløse skravleprogrammer på dagtid, vant Berlusconis mediekonsern, Mediaset, kampen mot den grå og kjedelige statlige tv-kanalen, det sterkt politiserte RAI. De italienske seerne lot seg overbevise, og den statlige kringkasteren ble etter hvert tvunget til å møte Berlusconi på hans egen banehalvdel med enda lettere underholdningsprogrammer og enda mer lettkledde kvinnelige TV-programledere.

TV-krigen mellom RAI og Berlusconis TV-kanaler ble etter hvert oppskriften på det italienerne bare kaller TV spazzatura - eller søppel-TV oversatt til norsk.

Som statsminister fikk Berlusconi senere også delvis kontroll med de statlige kanalene til RAI og kontrollerte på det meste over 90 prosent av det italienske TV-markedet. Et tilnærmet monopol. I dag kontrollerer Berlusconi-familien og hans fem barn nesten 50 prosent av TV-imperiet som driver kommersielle TV-kanaler i Italia og Spania i tillegg til en stor post i tyske ProSiebenSat1 i tillegg til flere andre selskaper. Reuters har estimert Berlusconis verdier til rundt 75 milliarder norske kroner. Hvem av barna som nå tar styringen over familiedynastiet gjenstår å se.

Som entreprenør i først medieindustrien og senere som politiker var Berlusconi en mester i å servere folket det folket trodde de ville ha, men som statsminister klarte aldri Berlusconi å sette fart på landets økonomi. I stedet brukte han mye av sin tid på å lage lover som beskyttet hans egne forretningsinteresser og stanse forsøkene på å stille ham for retten.

Den stygge interessekonflikten som alltid preget hans dobbeltrolle som mektig mediemogul og politiker i Italia vil dessverre alltid skjemme historien om en av Italias mest berømte personer og vellykkede forretningsmenn, Silvio Berlusconi.