Dette minneordet ble først publisert i Dagsavisen.

Leserne og offentligheten så Arne Strand som den sindige, reflekterte, kloke kommentatoren som alltid stilte opp med sine meninger og analyser. Internt i Dagsavisen så vi daglig den mannen som offentligheten bare fikk et glimt av i et legendarisk innslag sammen med Martin Kolberg på Nytt på Nytt: En mann med et fantastisk glimt i øyet, alltid med en solid dose humor og godt humør, og med et hjerte for andre.

Le mer: Tidligere Dagsavisen-sjef Arne Strand er død

En historie som forteller mye om Arne Strand, var en gang han oppglødd kom inn på jobb i Dagsavisen i Grubbegata. Han fortalte engasjert om en samtale han hadde hatt med en av de mindre privilegerte i samfunnet. Mannen hadde kjent igjen Arne etter å ha sett ham i programmet «Kristiansen & Strand» på TV2. Sammen hadde de gått gjennom Torggata i flere minutter og diskutert politikk. Arne gjenfortalte engasjert det han hadde hørt. Så kom han til det poenget som andre kanskje hadde startet med: «Men tror du ikke han stjal telefonen min, da».

Arne Strand vokste opp i ei blokk på Sinsen. I samme oppgang bodde den berømte «Enka på Sinsen» som skjulte motstandsfolk under krigen, og Arne ble tidlig interessert i både historie og politikk. Som elev ved Sinsen gymnas overtalte han personlig Einar Gerhardsen, hans store politiske forbilde, til å komme til skolen for å snakke direkte med arbeiderungdommen på østkanten. I 1964 ble Arne deltidsjournalist i Vårt Land. To år senere kom han til Arbeiderbladet, dit han ble hentet av studiekompisen Arne Treholt.

I 1969 ble Arne Strand fast ansatt i Arbeiderbladet, dagens Dagsavisen, og i 1976 gikk veien videre til NRK. På Marienlyst hadde Arne flere lederjobber, før han fra 1987 til 1989 jobbet som statssekretær for Gro Harlem Brundtland. Deretter vendte Arne hjem til Arbeiderbladet, senere Dagsavisen. Fram til 2014 var han først politisk redaktør og så sjefredaktør.

Totalt ble det 32 år som fast ansatt i Arbeiderbladet/Dagsavisen. I tillegg hadde han altså tre år som frilanser i studietiden og senere sju og et halvt år som frilanskommentator, mer eller mindre på fulltid, etter at han ble pensjonist i mars 2014 og fram til etter valget i 2021. De siste par årene så vi ham regelmessig fordi han beholdt sin kontorplass i redaksjonen for å kunne jobbe med et bokprosjekt. Totalt var vi altså så heldige at vi fikk nyte godt av Arne Strands kapasitet og helt enestående gode humør i hele 43 år.

Det er ingen overdrivelse å si at få, om noen, har preget Arbeiderbladet og Dagsavisen mer enn Arne Strand. Avisens mest berømte redaktør, Martin Tranmæl, var viktigere politisk for Ap og arbeiderbevegelsen, men han var aldri like sentral i avisen som det Arne Strand har vært. Arne berget Arbeiderbladet/Dagsavisen fra konkurs som vikarredaktør på begynnelsen av 90-tallet, som nyansatt sjefredaktør i 2009 og senere som styreleder i Stiftelsen Dagsavisen. Men først og fremst skrev han. Hver dag. Han var først på jobb på hverdagene og ofte alene inne på søndag formiddag. Det er andre redaktører vi har portrettmalerier og byster av, men ingen har bidratt mer med sin egen penn enn Arne Strand. Derfor er han kanskje størst av alle, selv om han aldri ville godtatt en slik påstand selv.

Arne Strand var en mann som det var umulig ikke å like. I avisen diskuterte han politikk og historie, ishockey, som han elsket som tidligere talentfull hockeyspiller, og avis og medier med alle som spurte. Om man var sommervikar, telefonselger eller statsminister, spilte ingen rolle. Arne gjorde ingen forskjell på folk. Han snakket med alle, og de aller, aller fleste fikk gleden av å høre hans smittende latter. Arne må ha våknet med et smil rundt munnen hver eneste dag. En av hans favoritthistorier var for øvrig den gangen USAs legendariske utenriksminister Henry Kissinger ringte og vekket ham midt på natten.

Men det var altså ikke bare de politiske historiene vi fikk høre i kantina på jobb. Der kunne Arne også være privat, slik han aldri klarte å være i spaltene. På trykk og på TV, bortsett fra den ene gangen på Nytt på Nytt, var Arne Strand stort sett bare opptatt av politikken, men på jobb fikk vi høre om alt det andre. Om friidrettsstevnene med sønnen Christian og hans TV-karriere. Om barnebarn og reisene med kona Lisbeth, som Arne var så heldig å finne lykken med i godt voksen alder.

Det var også gjennom kantineprat vi fanget opp at Arne aldri hadde prioritert seg selv slik vi andre kanskje har enklere for å gjøre. Han var rett og slett fra en annen generasjon enn oss som satt i kantina og snakket om gutteturer til New York og Berlin og fotballturer til London og Glasgow. Det viste seg at den ishockeygale Arne aldri hadde sett en profesjonell hockeykamp i New York, enn så mange ganger han hadde vært der.

Et av de aller fineste minnene ble derfor da vi ganske spontant reiste på ishockeykamp til Sverige. Politisk redaktør Lars West Johnsen, daværende nyhetsredaktør Espen Løkeland Stai og jeg tok med oss Arne til Göteborg. Med et par øl og en god hamburger innabords, satte vi oss ned i Scandinavium sammen med 12.000 tilskuere for å se Sveriges to beste hockeylag. Underveis i kampen snudde Arne seg mot meg og sa «dette ga mersmak, Eirik, dette ga mersmak». Selv ga Arne alle som jobbet med ham mersmak. På mer politikk, flere historier og rett og slett på en plass ved lunsjbordet hans.

Han hadde uendelig mange historier på lager, og det er kanskje ikke så rart. Arne dekket eller deltok i alle valg siden 1969. Det inkluderte to EU-valg og to valgkamper der han var statssekretær for Gro Harlem Brundtland. Før valget i 2021 varslet han at det ville bli hans siste som kommentator i Dagsavisen. 77 år gammel mente han at det var på tide å bli pensjonist på ordentlig.

– Tror du Norge greier å gjennomføre de neste valgene helt uten deg? spurte kollega Hanne Mauno i et portrettintervju.

– Ja. Helt sikkert. Det tror jeg vil gå veldig, veldig fint, svarte Arne. Vi andre var ikke helt sikre. Verken på at det skulle kunne gå fint eller at vi ikke skulle se noen av hans analyser i forbindelse med høstens valg.

Arnes kanskje mest berømte setning som journalist i Arbeiderbladet, var et sitat fra Trygve Bratteli: «Det er en grense for hvor langt mine krefter rekker». Med de ordene røpet Bratteli overfor den journalisten han stolte på, at han ville gi seg som Ap-formann, som det den gang het. Arne Strands eksklusive nyhet i Arbeiderbladet utløste en av de største maktkampene i Arbeiderpartiets historie. Reiulf Steen, Odvar Nordli og Bjartmar Gjerde kjempet om å bli den nye lederen.

Selv kjempet Arne aldri for å få makt eller lederjobber. Han bare tok de oppgavene som ble krevd av ham, og det er ikke lite Arbeiderbladet, og senere Dagsavisen, har bedt om fra vår avisnestor. I 17 år var han kreftsyk, uten at verken Dagsavisen eller leserne merket mye til det. I tillegg mistet han sin første kone, Christians mamma, så altfor tidlig. Likevel hadde Arne Strand alltid tid til andre og ikke minst til avisen sin.

For min egen del er jeg glad for at jeg flere ganger fikk sagt til ham hvor mye han har betydd for avisen og for meg selv, og jeg er uendelig takknemlig for å ha fått sjansen til å jobbe så tett med ham i 13 år. Da Arne ble 70 år, sa jeg til ham at jeg kommer til å snakke om ham slik han snakket om Martin Tranmæl. Han bare lo, slik han alltid lo. Som frilanser var Arne Strand den siste i Dagsavisen som hadde eget kontor, men de siste par årene flyttet han ut i landskapet med oss andre. Der kunne vi høre latteren hans enda bedre. Nå føles det som at en vegg har falt ut av redaksjonen.

Arne Strand var like raus og felleskapsorientert som den politikken han alltid trodde på, kan være på sitt beste. Og han var ukuelig optimist. Da jeg sist var i kontakt med ham, skjønte jeg imidlertid at det selv for ham gikk en grense for hvor langt kreftene rekker. Derfor kom det ikke som en overraskelse da han etter 17 års kreftsykdom sovnet stille inn på ettermiddagen onsdag 10. mai. Det er for øvrig samme dato som Arnes store politiske forbilde Einar Gerhardsen ble født.

Arne etterlater seg tomme spalter som ingen kan fylle, men også et arkiv fullt av tekster om Norges utvikling og minner fulle av historier som vi aldri vil glemme. Nå går tankene våre til kona Lisbeth, sønnen Christian, svigerdatter Madeleine, barnebarna Liam og Oliver og resten av familien. De skal vite at vi er mange som er med dem i sorgen.